Back?

Har tenkt mye fram og tilbake om jeg skal la denne bloggen leve litt igjen eller ikke?. Så, kanskje jeg skal ?give it a shot?? Hvertfall med et par innlegg, så ta det derfra. 
Vil nok tippe at mange av mine følgere er borte, men gir det uansett en liten sjans.

Det har seg jo sånn at jeg er gravid på nytt, så kanskje det er nettopp dét som satte i gang skrivelysten igjen, så mange år etter.

En ny livssituasjon, en ny graviditet.

Jeg kan jo kanskje starte kort med å si at det i de siste ukene har vært blandede følelser. I sommer var testen positiv og jeg var kjempeglad!
Men det tok ikke lange tiden før nervene kom igjen. Dette kan jo aldri gå bra?

Det har vært drøye 18 uker med glede, tårer, redsel, nerver, lykke. Ja, you name it. Uker som ikke kan ha vært enkle for de rundt meg, for jeg er nok mer stressa enn de fleste når det kommer til graviditet.
Jeg liker ikke å være gravid, og det er fordi det første svangerskapet gikk som det gikk. Jeg går rundt i en eneste tåke i hodet og engster meg. 

Det er åtte år siden Raphael døde.
På dødsdagen var jeg tilbake på Rikshospitalet. Det var tungt. Det var en dag jeg gruet meg veldig til.
Jeg var henvist dit for full kontroll, fordi jeg har vært igjennom risikosvangerskap og blir fulgt opp av den grunn.

Vi var tidlig ute og ventet veldig lenge. Klump i magen og kvalm, men ble tatt i mot av en av legene som var med underveis i svangerskapet med Raphael. Han kjente meg igjen. Han husket historien.  Det var betryggende.

Opp på benken med full kontroll av alt som kan kontrolleres på et foster.

- Et helt normalt og friskt barn, som både tisser og drikker fostervann. Organer som fungerer og nok fostervann i magen.
En perfekt liten gutt, uten misdannelser.

Jeg ble ti kilo lettere. Jeg ble glad. Jeg var tilbake på det stedet hvor Raphael døde, på samme dato for ti år siden, og fikk vite at det er en frisk gutt i magen. 17-18 uker på vei.

Jeg bare krysser fingrene for at det holder seg sånn. At Knerten har det bra. 

4 kommentarer

Rikke

17.10.2017 kl.23:19

Ååh, alle følgere er ikke helt borte! Jeg er her fortsatt, husker godt at jeg som 17 åring (?, hvis det er 8 år siden så stemmer det) satt og fulgte med bloggen og den sorgen du var igjennom.! Nå som 25 åring, med et barn på 9.5 mnd, gleder jeg meg til å følge! Krysser fingrene for deg <3

Pearl

18.10.2017 kl.11:41

Rikke: Ja, det er 8 år siden... Tiden flyr.. Helt merkelig at det fortsatt er folk som titter innom her, egentlig :D
Gratulerer med den lille (som ikke er så liten lenger ) :)

Sigrid

18.10.2017 kl.11:09

Godt å høre fra deg igjen! Tenker enda på deg og Raphael når jeg tenner lys for mi Live. 8 år. Tenk det. Tiden går fort, men samtidig så uendelig sakte. Gratulerer med babyen ❤️

Pearl

18.10.2017 kl.11:40

Sigrid: Så koselig å høre fra deg! Og takk for tanken. Du dukker stadig opp hos meg også.

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits