Babyen min er borte.



I dag døde syv år gamle Ylva av kreft. Jeg leste det tidlig i dag og gikk rett i kjelleren. I 7,5 timer satt jeg på jobb uten å gjøre noe som helst. Alt kom tilbake. Kvalme, svimmel, klumpen i brystet. At det vonde. Og ikke minst, følelsen av noe som likner desperasjon blandet med håpløshet. Jeg føler sånn med mammaen og pappaen til Ylva. Så mye vondt det har vært igjennom og så sterke i alt. Utrolig. Jeg klarer alltid å holde meg oppgående. Hentet vesla og kjente glede. Helt til hun var i seng. Da satte jeg meg ned og på bildene av Ylva. Tapre foreldre. Alt kom tilbake, og det kjentes ut som om Raphael ble borte i går. Det var like jævlig som tiden etter han døde. Tårene, kvalmen, utmattelsen, vanskelighetene for å puste. Håpløsheten. Det vonde rommet inne i meg. Det som er tomt. Så på alle bildene, og klemte tingene hans. Jeg pleier ofte det, men i dag så jeg også på bildene fra han døde. Jeg steller han, kler på han, kysser han. Minnestunden. Blomstene. Den bittelille kisten. Nedsenkingen. Det er lenge siden jeg har sett på bildene fra den dagen han døde og tiden etter babyen min ble borte. Og det var det eneste jeg klarte å tenke om og om igjen, babyen min er borte. Triste historier om barn takler jeg dårlig, og selv om gutten min er fire år, så er det like jævlig. Jeg blir like forbanna, like trist og like hysterisk om jeg går i kjelleren. Babyen min er borte, og det kommer jeg nok aldri til å slå meg til ro med.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits