Babyen min er borte.



I dag dde syv r gamle Ylva av kreft. Jeg leste det tidlig i dag og gikk rett i kjelleren. I 7,5 timer satt jeg p jobb uten gjre noe som helst. Alt kom tilbake. Kvalme, svimmel, klumpen i brystet. At det vonde. Og ikke minst, flelsen av noe som likner desperasjon blandet med hplshet. Jeg fler snn med mammaen og pappaen til Ylva. S mye vondt det har vrt igjennom og s sterke i alt. Utrolig. Jeg klarer alltid holde meg oppgende. Hentet vesla og kjente glede. Helt til hun var i seng. Da satte jeg meg ned og p bildene av Ylva. Tapre foreldre. Alt kom tilbake, og det kjentes ut som om Raphael ble borte i gr. Det var like jvlig som tiden etter han dde. Trene, kvalmen, utmattelsen, vanskelighetene for puste. Hplsheten. Det vonde rommet inne i meg. Det som er tomt. S p alle bildene, og klemte tingene hans. Jeg pleier ofte det, men i dag s jeg ogs p bildene fra han dde. Jeg steller han, kler p han, kysser han. Minnestunden. Blomstene. Den bittelille kisten. Nedsenkingen. Det er lenge siden jeg har sett p bildene fra den dagen han dde og tiden etter babyen min ble borte. Og det var det eneste jeg klarte tenke om og om igjen, babyen min er borte. Triste historier om barn takler jeg drlig, og selv om gutten min er fire r, s er det like jvlig. Jeg blir like forbanna, like trist og like hysterisk om jeg gr i kjelleren. Babyen min er borte, og det kommer jeg nok aldri til sl meg til ro med.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som frte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits