Det verste en kan oppleve......

Jeg har ftt mange sterke historier og kommentarer etter jeg startet denne bloggen. Jeg husker s utrolig mange av dere, og jeg husker s mye av det dere har skrevet til meg, jeg husker nickene og historiene.

En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet bde sin samboer og sin datter p kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og n har hun delt sin historie.

Dette spurte jeg henne om hun ville gjre, rett og slett fordi hun har gtt igjennom det vrste i livet p s kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, bde for lesere og skriver, dele.... Denne personen er s utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.

Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:

Live-Elissa og Alexander

7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var p fest. Skadene var store, og han mtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex dde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vr fdt, 1 mned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I lpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne p brystet mitt for frste gang kunne jeg bare tenke p at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.

Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine yne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine yne og mitt hr, MYE mrkebrunt hr. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av se p henne, stryke p henne, oppleve henne forsvant etter f timer da hun plutselig sluttet puste. Legene kunne ikke gjre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.

Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden s det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg mtte sende bilde av babyen nr hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, s jeg fikk sstera mi til skrive en melding sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg nsker vite.

Jeg gikk frste ret p videregende skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde p denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken p skulle mte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nrmest bodde p rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, stryk p klrne hun skulle ha p seg, s p lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men p samme tid det beste siden det var der jeg flte henne nrmest.

Etter to mneder var jeg tilbake p skolebenken. Jeg mtte det for komme meg ut av leiligheta og for prve komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der mtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte p. Lrerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle f fullfrt ret og tilrettela det p en mte der fravr ikke ble frt, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prver ble tatt p "gode dager".

Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander dde har vi vrt p spa en gang i mneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til forst!

I dag er jeg 19 r, jeg har fullfrt videregende, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag p englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye p hvordan ting kunne ha vrt, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vrt. Hvordan ville Alexander vre som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville vre som mamma. Det er sprsml jeg aldri vil f svar p, men jeg er nesten sikker p at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drmmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.

Det ble tatt mange bilder av engelen min de f timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har ogs laget en scrapbook som str p et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden nr jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klrne til Live-Elissa, noen av klrne til Alexander og teppet jenta mi hadde p sykehuset. P selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha p seg. Med dette koseteppe kan jeg p en mte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.

I etterkant s mener jeg at Alexander dde fordi Live-Elisse ikke skulle vre alene. Hun blir passet p av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag fr jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, s fr jeg nye med bilder og minner.

Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter n, fordi n skal p graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett p siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.





14 kommentarer

Miss Snow

17.06.2011 kl.13:24

Fysj.. Det er virkelig mange skjebner der ute. Unner ikke min verste fiende miste barna sine, og jeg har sett det p altfor nrt hold to ganger.

Hvor du og denne jenta tar styrken deres fra, det er et mysterium for meg!

MichelleT

17.06.2011 kl.20:11

Herregud, trene triller her jeg sitter. Denne jenta er utrolig sterk som har kommet seg gjennom det! Stor klem fra meg. Sender dere alle mulige gode tanker!

camilla prfer

17.06.2011 kl.21:59

Sterk historie!

Livet er skjrt, og det er denne historien et bevis p.

Det at noen kan komme seg gjennom sorgen av miste noen som str en s nrt og spesielt sitt eget barn. Det er helt ufattelig.

En stor klem til deg og til jenta som har skrevet historien.
en uendelig trist og sterk historie! hvordan en overlever miste begge de to som str en nrmest i livet m vre grusomt!

kanskje det er noe i ordtaket what don`t kill u make u stronger??

mooremiri

18.06.2011 kl.13:41

sv: takk!! :D jobber paa Club Gossip i Trondheim :) hvordan er d med deg og lille? :D:D

foet sterkt innlegg! :( husker den hendelsen med Live-Elissa, helt ufattelig at ett menneske skal maatte gaa igjennom noe saant! ord blir fattige... :(

Pearl

18.06.2011 kl.15:02

Det er helt utrolig at en slik tragedie rammer et menneske TO ganger p kort tid. Man mister bde sin livsledsager og sitt barn.. Jeg har mange ganger tenkt p denne jenta, og synes hun er faktastisk sterk og modig!

Silje

18.06.2011 kl.23:07

kjenner mammahjerte mitt brister. Er s trist lese om slike ting. Er s mange skjebner der ute, noen ganger s er alt s urettferdig. Tenk miste dem begge to ! Kjenner trene presser p, denna jenta m vre sterk og modig. Sender henne mine beste tanker.

SaraHelen

19.06.2011 kl.12:15

Herligheten, fr helt vondt inni meg. Har mistet barn selv og det var og er fortsatt jvlig nok, hadde samboeren min forvunnet i tillegg tror jeg kanskje det hadde raknet for meg, snn p ordentlig.

Alle mine beste og varmeste tanker.

Hege B-)

19.06.2011 kl.16:47

Stakkars stakkars jente!! :(

Fr skikkelig vondt inni meg! :'(

Har ikke anelse om hvordan det hadde vrt miste et barn, men det miste min kjre hadde vrt helt forferdelig!

Hun er helt utrolig sterk som har klart komme seg gjennom alt dette!!

nsker henne s utrolig masse tanker og kjrlighet!

Og hper at hun fr et godt liv videre sammen med minnene fra de to viktigste personene i hennes liv!

Anne Lise

20.06.2011 kl.09:23

Sender s mange varme tanker til denne jenta! Nydelig navn p lillepia hennes

21.06.2011 kl.23:46

Hei Hei

Skriver denne jenten blogg?

For en sterk jente. Oppleve og overleve en slik tragedie. " Det er i motgang man ser sin styrke".

Mtte livet behandle henne bedre fremover.

Pearl

22.06.2011 kl.11:00

Nei, det tror jeg ikke hun gjr. Dette er bare et innlegg jeg spurte om hun ville skrive, for dele hennes historie.

Hun har virkelig mtte vre sterk for holde seg p beina. Og jeg synes historien hennes bde kan vre til inspirasjon og til ettertanke for mange.

Sigrid

08.08.2011 kl.19:58

Ble helt rrt n da jeg leste dette! Hvert eneste gode ord hjelper utrolig mye, takk!

Pearl

10.08.2011 kl.10:48

Sigrid: Du fortjener hvert eneste ord, du er s utrolig sterk!

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som frte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits