Det verste en kan oppleve......

Jeg har fått mange sterke historier og kommentarer etter jeg startet denne bloggen. Jeg husker så utrolig mange av dere, og jeg husker så mye av det dere har skrevet til meg, jeg husker nickene og historiene.

En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet både sin samboer og sin datter på kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og nå har hun delt sin historie.

Dette spurte jeg henne om hun ville gjøre, rett og slett fordi hun har gått igjennom det værste i livet på så kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, både for lesere og skriver, å dele.... Denne personen er så utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.

Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:

Live-Elissa og Alexander

7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var på fest. Skadene var store, og han måtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex døde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vår født, 1 måned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I løpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne på brystet mitt for første gang kunne jeg bare tenke på at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.

 Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine øyne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine øyne og mitt hår, MYE mørkebrunt hår. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av å se på henne, stryke på henne, oppleve henne forsvant etter få timer da hun plutselig sluttet å puste. Legene kunne ikke gjøre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.

 Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden så det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg måtte sende bilde av babyen når hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, så jeg fikk søstera mi til å skrive en melding å sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg ønsker å vite.

 Jeg gikk første året på videregående skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde på denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken på å skulle møte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nærmest bodde på rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, strøyk på klærne hun skulle ha på seg, så på lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men på samme tid det beste siden det var der jeg følte henne nærmest.

 Etter to måneder var jeg tilbake på skolebenken. Jeg måtte det for å komme meg ut av leiligheta og for å prøve å komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der måtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte på. Lærerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle få fullført året og tilrettela det på en måte der fravær ikke ble ført, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prøver ble tatt på "gode dager".

 Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart å komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander døde har vi vært på spa en gang i måneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine å organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til å forstå!

 I dag er jeg 19 år, jeg har fullført videregående, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag på englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye på hvordan ting kunne ha vært, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vært. Hvordan ville Alexander være som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville være som mamma. Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på, men jeg er nesten sikker på at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drømmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.

 Det ble tatt mange bilder av engelen min de få timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har også laget en scrapbook som står på et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden når jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klærne til Live-Elissa, noen av klærne til Alexander og teppet jenta mi hadde på sykehuset. På selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha på seg. Med dette koseteppe kan jeg på en måte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.

 I etterkant så mener jeg at Alexander døde fordi Live-Elisse ikke skulle være alene. Hun blir passet på av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag får jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, så får jeg nøye med bilder og minner.

 Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter nå, fordi nå skal på graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett på siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.





14 kommentarer

Miss Snow

17.06.2011 kl.13:24

Fysj.. Det er virkelig mange skjebner der ute. Unner ikke min verste fiende å miste barna sine, og jeg har sett det på altfor nært hold to ganger.

Hvor du og denne jenta tar styrken deres fra, det er et mysterium for meg!

MichelleT

17.06.2011 kl.20:11

Herregud, tårene triller her jeg sitter. Denne jenta er utrolig sterk som har kommet seg gjennom det! Stor klem fra meg. Sender dere alle mulige gode tanker!

camilla prüfer

17.06.2011 kl.21:59

Sterk historie!

Livet er skjørt, og det er denne historien et bevis på.

Det at noen kan komme seg gjennom sorgen av å miste noen som står en så nært og spesielt sitt eget barn. Det er helt ufattelig.

En stor klem til deg og til jenta som har skrevet historien.
en uendelig trist og sterk historie! hvordan en overlever å miste begge de to som står en nærmest i livet ¨må være grusomt!

kanskje det er noe i ordtaket what don`t kill u make u stronger??

mooremiri

18.06.2011 kl.13:41

sv: takk!! :D jobber paa Club Gossip i Trondheim :) hvordan er d med deg og lille? :D:D

foet sterkt innlegg! :( husker den hendelsen med Live-Elissa, helt ufattelig at ett menneske skal maatte gaa igjennom noe saant! ord blir fattige... :(

Pearl

18.06.2011 kl.15:02

Det er helt utrolig at en slik tragedie rammer et menneske TO ganger på kort tid. Man mister både sin livsledsager og sitt barn.. Jeg har mange ganger tenkt på denne jenta, og synes hun er faktastisk sterk og modig!

Silje

18.06.2011 kl.23:07

kjenner mammahjerte mitt brister. Er så trist å lese om slike ting. Er så mange skjebner der ute, noen ganger så er alt så urettferdig. Tenk å miste dem begge to ! Kjenner tårene presser på, denna jenta må være sterk og modig. Sender henne mine beste tanker.

SaraHelen

19.06.2011 kl.12:15

Herligheten, får helt vondt inni meg. Har mistet barn selv og det var og er fortsatt jævlig nok, hadde samboeren min forvunnet i tillegg tror jeg kanskje det hadde raknet for meg, sånn på ordentlig.

Alle mine beste og varmeste tanker.

Hege B-)

19.06.2011 kl.16:47

Stakkars stakkars jente!! :(

Får skikkelig vondt inni meg! :'(

Har ikke anelse om hvordan det hadde vært å miste et barn, men det å miste min kjære hadde vært helt forferdelig!

Hun er helt utrolig sterk som har klart å komme seg gjennom alt dette!!

Ønsker henne så utrolig masse tanker og kjærlighet!

Og håper at hun får et godt liv videre sammen med minnene fra de to viktigste personene i hennes liv!

Anne Lise

20.06.2011 kl.09:23

Sender så mange varme tanker til denne jenta! Nydelig navn på lillepia hennes

21.06.2011 kl.23:46

Hei Hei

Skriver denne jenten blogg?

For en sterk jente. Oppleve og overleve en slik tragedie. " Det er i motgang man ser sin styrke".

Måtte livet behandle henne bedre fremover.

Pearl

22.06.2011 kl.11:00

Nei, det tror jeg ikke hun gjør. Dette er bare et innlegg jeg spurte om hun ville skrive, for å dele hennes historie.

Hun har virkelig måtte være sterk for å holde seg på beina. Og jeg synes historien hennes både kan være til inspirasjon og til ettertanke for mange.

Sigrid

08.08.2011 kl.19:58

Ble helt rørt nå da jeg leste dette! Hvert eneste gode ord hjelper utrolig mye, takk!

Pearl

10.08.2011 kl.10:48

Sigrid: Du fortjener hvert eneste ord, du er så utrolig sterk!

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits