Offerroller

Jeg har tenkt masse på dette her med "offerrolle".

Det er så mange som snakker om det å bli et offer, at andre synes synd på deg og det å føle seg liten som offer. Noen er kanskje redd for å være et offer.
Jeg har tenkt de tankene selv for noen år tilbake. Men det slår meg, hvorfor tenker vi egentlig sånn? Hvorfor er vi redd for å være offer?

Er man et offer, så er man et offer. MEN, det er deg selv som inntar en rolle, eller bukker under for et press samfunnet vil gi deg. Det er du som selv velger hvordan denne rollen skal være. Jeg tror at offeret selv velger den "svake" rollen.. Misforstå ordet svakt rett, jeg fant ikke noe annet som passet.



Som så vidt nevnt, jeg har opplevd ting som har gjort meg til et offer. Tanken om at ingen skal synes synd på meg har vært sterk, men å oppleve medfølelse er noe helt annet.
Blir man et offer, får man medfølelse. Dette med å bli synes synd på er noe man ilegger selg selv.

Selv om man er offer for noe, så betyr ikke det at man er svak eller stusselig, så hvorfor skal man uroe seg for hva andre tenker? Ofte er det ikke din feil at du havner i denne offerrollen, så hvorfor skal du føle deg liten?

Da er det bedre å finne styrken man har i seg, og reise seg. Slutte med tanker om at folk synes du er liten. Bruk heller rollen din til noe som kan få deg på beina. Ta i mot følelsen, men ikka grav deg ned i "self-pitty". Vis heller at et offer ikke trenger å være svakt, men hev deg selv, finn denne indre styrken og livsgnisten for å komme deg opp. Om andre synes synd på deg, så er det ofte du gjør deg selv litt svakere. IKKE gjør det. Men gi offerrolle et annet synonym enn det med å være liten og stakkarslig, som samfunnet ofte legger på deg.

Husk at det kun er deg selv som kan gjøre noe med rollen man har fått..



Dette er mer et tankespinn enn det er noe annet, så ta det for hva det er.

13 kommentarer

Det er egentlig veldig sant det;)

Av motgang blir man sterkere sies det!

Stor klem fra meg!
Jeg har tenkt akkurat det samme selv. Etter et rimelig stygt forhold med min ex, var det mange som skulle synse synd på meg. jeg likte det egentlig ikke. jeg ville heller at de skulle si, så bra at du har klart deg da. Og slike ting. For det er egentlig ikke synd på meg. jeg klarer meg utmerket, til tross for ting som har skjedd.

Carina Alice Bredesen

18.02.2010 kl.13:19

Jeg liker heller ikke at folk syns synd på meg, ei heller at folk "opphøyer" meg fordi jeg har klart å jobbe meg gjennom ting som har vært vanskelig. Men medfølelse, interesse, oppriktighet og fellesskap - det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg har folk rundt meg som bryr seg om meg.

Jeg liker å få hjelp til å takle det som skjer nå, det som er realismen i hva saken dreier seg om - ikke en evig runddans om at "det er ikke ditt ansvar", "stakkars deg", "du har jo klart deg veldig bra, da", og så videre.

Min erfaring er at man må forholde seg til det som skjer i sitt liv uansett om det er glade eller triste ting. Det at man kommer seg gjennom det er verken heroisk eller sensasjonelt - det er livet. Og erfaringer merker personer på ulike måter - på samme måte som at folk stort sett er ulike :)

mooremiri

18.02.2010 kl.13:38

sv: hehe ja! jeg var skikkelig flink idag da! lå meg 8 om mårran å sto opp 12 ! :D satser på at jeg er dødstrøtt i rett tid ikveld å slukner!:D hehe

Maria

18.02.2010 kl.15:57

Sv: Jeg skulle gjerne fortalt deg om magesmertene her, men det blir langt. Så jeg kan skrive ett innlegg om dem. :)

Trude

18.02.2010 kl.19:39

Så sant, så sant!

Motgang gjør det som kjent sterkere... Men jeg tror det er måten man takler ting på som avgjør om det gjør deg sterkere eller svakere! Men endel motgang er mer enn noen skulle takle, det er utrolig hvor mye motgang et menneske faktisk klarer.

maggie85

18.02.2010 kl.20:56

Du får jammen sagt det du :) Har tekt mye av det samme selv! :) Stå på!! klem

Pearl

22.02.2010 kl.13:51

Trude: Ja, motgang gjør oss sterkere. Det er sikkert og visst. OG jeg er helt enig med det du sier, for det er akkurat hvordan man takler det som avgjør hvordan man kommer ut av det.

Pearl

22.02.2010 kl.13:52

Maria: Ja, det var det jeg mente, at jeg ville du skulle skrive et innlegg :)

Pearl

22.02.2010 kl.13:55

Carina Alice Bredesen: Det du beskriver, medfølelse, interesse, oppriktighet og fellesskap, det er viktige ting. Det setter jeg kjempestor pris på. Bla. så var vel du en av dem på huset som kommenterte her først, og du aner ikke hvor mye det betød for meg!

Hjelp er alltid godt å få, og støtte og noen som lytter. Det er slikt som ofte gjør at mange klarer å komme seg helskinnet gjennom vonde ting. Alt må takles, uansett hva det er..

Pearl

22.02.2010 kl.13:56

Par i Hjerter mamma,pappa og b: Ja, det er mye bedre å få høre den oppløftende delen, enn "stakkars deg" ... Når man blir syntes synd på føler man seg ofte litt svakere, enn hvis folk heller gir deg oppløftende ord og backer deg.

Hellow

22.02.2010 kl.20:28

Det er ganske ulikt hvordan man takler dette med å være et "offer", ja! Jeg har noen i svigerfamilien min som mista sitt barn under fødsel, og det er selvfølgelig fryktelig synd på dem, men det irriterer meg litt hvor mye som liksom kan "skyldes" at det skjedde. Alt fra at de er blakke fordi de har vært på byen hver helg til at de ikke kan måke innkjørselen selv. Jeg blir så provosert! Selvfølgelig er det synd på dem, men på grunn av det de har vært igjennom så går det ikke an å si noe heller liksom. Det er det jeg vil kalle å begrave seg i offerrollen.. Men jeg har ikke vært igjennom det samme selv, så hvem veit hvordan jeg hadde reagert selv.

Pearl

23.02.2010 kl.10:02

Hellow, nå kjenner jo ikke jeg svigerfamilien din, så det er vanskelig å si noe.. Om de er blakke, eller ikke måker, så må de jo skylde seg selv for det.. Men igjen så er det ulik måte å reagere på. Noen blir veldig passive, og mister alt av energi.. Det kan føles som om du ligger med 40 i feber, og ingenting i kroppen vil fungere... Men om de klarer å gå på byen, så har dem vel energi..

Jeg aner ikke. Det eneste jeg selv føler og mener er at det er helt greit å få medfølelse, men det er en selv som faktisk må gå veien tilbake selv om skrittene er jævla tunge..

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits