Jeg får se Raphael igjen

Å våkne mandag morgen, dagen etter vi kom hjem fra sjukehuset, var ikke spesielt hyggelig.
For det første var det rart at vi var alene og for det andre var det rart at Raphael var alene på Riksen.

Vi dro opp igjen på sjukehuset for å hente sykemelding til min sambo, dette gikk fort og greit. En jordmor tok en titt på magen min og vi fikk snakke med legen som har fulgt oss siden uke 25.
Han fortalte at han hadde vært oppom Raphael fredagen etter han ble født. Det var egentlig veldig koselig å høre. I tillegg spurte han om vi ønsket å bli fulgt opp tettere i neste svangerskap. SELVFØLGELIG! Så om alt går slik som er sagt nå, så kommer vi til å bli fulgt fra uke 12 i neste svangerskap. Det er godt å vite og det er betryggende at vi blir fulgt opp så tett og så tidlig neste gang.

Deretter stakk vi ned til presten. Jeg ville ikke snakke med presten på lørdag, jeg var redd det skulle bli veldig mye snakk om gud, håp, tro osv... men denne mandagen måtte vi nesten gjøre det, vi trengte litt hjelp når det kom til minnestund for Raphael. I tillegg ville jeg se sjørøveren min, etter obduksjonen han skulle ha denne dagen.
Hos presten fikk vi noe veiledning, og telefonnummer til begravelsesbyrå. Det var så surrealistisk å få det telefonnummeret, og snakke om gravlegging av en liten babys.

Deretter fulgte hun oss til kapellet, slik at vi skulle få se gutten vår.
Først gruet jeg meg masse, men jeg følte at jeg bare måtte. Jeg var skikkelig nervøs da jeg lukket opp døren til kapellet, men da jeg så gutten min ligge i midten av rommet på hvite tepper var jeg bare lettet. Jeg satt leeeeeeenge hos han, holdt på han, tok på han og kysset på han.
Ja, han var litt kaldt, men det spilte ingen rolle for meg. Han var like fin og like vakker som han hadde vært hele tida...
Patologene hadde lagt han fint, de hadde til og med lagt hetta på dressen jeg hadde tatt på han helt likt som jeg hadde gjort da vi ga han fra oss.
Jeg ville omtrent ikke dra derfra, min sambo måtte nesten overtale meg til å gå derfra. Det var så godt å være med han igjen, å se sjørøveren.

Da vi til slutt dro fra sykehuset følte jeg meg litt lettere. Spesielt siden han var så fin.
Jeg kan ikke si at vi dro derfra med en følelse av å se framover, det har vi på en måte hele tida tenkt. Men vi visste at vi nå måtte kontakte begravelsesbyrå og ordne alt med minnestunden. Likevel var det med en liten glede jeg dro, for jeg var så glad for å ha sett og få vært litt med sønnen min igjen.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke støtet alt vekk fra meg, men at jeg tok til meg både gode råd (Takk Solveig), og fulgte hjertet og morsinstinktet mitt og åpnet meg selv for gutten min.
Her om dagen tenkte jeg på om jeg ville gjort alt dette igjen. UTEN TVIL!
Jeg  ville ikke søkt om å bryte svangerskapet, jeg ville ikke støtt han vekk fra meg og jeg ville, som denne gangen, gledet meg over både graviditeten og gutten min selv om jeg visste det antakelig ville gå galt.

De to dagene med Raphael betydde så utrolig mye. Han er virkelig det beste jeg har opplevd, men også det værste. Det beste fordi jeg fikk ha han litt hos meg, det værste fordi sønnen min ikke får være her med oss, men bare med oss.

tombangelsl

38 kommentarer

Linn Elisabeth

01.11.2009 kl.12:08

Verdens største klem til deg......

http://www.youtube.com/watch?v=b6t4Zs5Yq_k&feature=related

Missy M

01.11.2009 kl.12:08

love u vennen:) <3

ia

01.11.2009 kl.12:17

Du er så sterk...

Jeg sitter å tenker på om hva om dette hadde vært meg, hadde jeg klart å være så sterk??

Veit ikke helt hva jeg skal skrive, men at tenker mye på dere..

Stor klem

Ane

01.11.2009 kl.12:49

Morskjærlighet er sterkt! Vi går igjennom ild og vann for våre små om vi må....og det har jammen du gjort.Jeg er som så mange andre her målløs over din styrke. Selv om du ikke alltid føler deg sterk er du virkelig det. Det krever styrke å våge å slippe følelsene til!

Fra da du ble unnfanget har jeg elsket deg, og fra det øyeblikket du ble født kunne jeg gitt mitt liv for ditt!

Lisbeth

01.11.2009 kl.12:51

Ååååå, ingen skulle være nødt til å gå igjennom det dere har opplevd. Rørende lesning, og jeg har bare lyst til å holde rundt dere. Nydelig å "føle" kjærligheten deres til den lille kroppen, den lille Sjørøveren, lille Raphael. Så godt at dere har så mange minner tiltross for den korte tiden han var sammen med dere utenfor magen. Han vil alltid være sønnen deres, den førstefødte, og være en del av deres liv. Godt da å kunne minnes ham slik dere gjør.

Bamseklemmer

fra en farmor.

This is Erin <3

01.11.2009 kl.13:25

Jeg kjente nesten "lettelsen og roen" du beskrev når jeg leste.. Nydelig du jenta!!

Andrea

01.11.2009 kl.13:51

Hei.

Jeg har fulgt bloggen din kjempe lenge. Og jeg må si at du er det sterkeste menneske jeg noen gang har vært borti.

Til tross for alt det grusomme du har opplevd så klarer du å stå på bena. Jeg begundrer både deg og din samboer for hvor utrolig sterke dere er.

Jeg syns det er flott at du skriver om opplevelsene dine rundt dette og jeg ahr både grått og smilt når jeg har lest bloggen din. Mest grått, for det er utrolig trist å lese og utrolig rørende.

Masse varme klemmer og tanker.

Ida

01.11.2009 kl.13:57

Åh Pearly.. Hjerte mitt blør for dere! Jeg syns dere er fantastisk sterke, og det du skriver og forteller oss gjør meg ydmyk! DU er så sterk, tenk du ser det positive og ikke graver deg helt ned.. Jeg ser opp til deg, og tenker på dere og den lille sjørøveren hver dag, noe jeg har gjort siden jeg snublet over siden din! Mange varme klemmer til dere! <3

Emma Maria

01.11.2009 kl.14:47

Blir så stolt over deg! Jeg kjenner deg ikke, men stolt blir jeg fordet. Du er så utrolig sterk, det er fantastisk å lese om. Tårene triller ved hvert innlegg du blogger, og håper alt går bra for deg og din sambo neste gang :-) Det vet jeg det gjør. Lykke til Pearl ! Klem

Remember those walls I built

Well, baby they're tumbling down

And they didn't even put up a fight

They didn't even make up a sound

I found a way to let you in

But I never really had a doubt

Standing in the light of your halo

I got my angel now

It's like I've been awakened

Every rule I had you breakin'

It's the risk that I'm takin'

I ain't never gonna shut you out

Everywhere I'm looking now

I'm surrounded by your embrace

Baby I can see your halo

You know you're my saving grace

Lena

01.11.2009 kl.16:37

Du er så full av lys og kjærlighet og så utrolig klok du er. Ta ordene til deg, for jeg mener det!

Victoria

01.11.2009 kl.17:13

Sier det atter en gang: DU ER SÅ STERK!!!

Tenk så godt å bli fulgt veldig tett ved neste svangerskap, med tanke på alt dere har opplevd denne gangen!

Ser deg for meg der du sitter med den lille sjørøver´n din og bare koser....

Lykke til videre, ta en dag av gangen... Sorgen blir nok aldri borte, men den blir kanskje lettere å bære etterhvert som tiden går...

Sender mange gode tanker og klemmer

MichelleT

01.11.2009 kl.19:17

Må felle noen tårer her jeg sitter. Du fremstår som en utrolig sterk person, med masse kjærlighet og masse støtte å gi! Du sprer håp. Jeg vil bare gi deg en stor klem, og håpe på at sorgen blir lettere å bære etterhvert. Dette klarer dere kjempebra. Stor klem.

Michelle

sagasuz

01.11.2009 kl.20:08

mammahjertet mitt blør for deg.

jeg har en stor klump i halsen hver gang jeg leser innleggene dine.

tenker på dere og sjørøveren.

stor klem!

orakel

01.11.2009 kl.21:10

så vakkert...ser det for meg, fredfult å vakkert, selv om det er så uendelig trist.

takk igjen for alt du deler med oss, dere deler en ufattelig trist hendelse,å dette setter sine spor hos meg, jeg tenker på dere, å ønsker at dere finner glede å håp fremover.

stor varm klem

Hilde:)

01.11.2009 kl.21:12

Du virker for meg veldig sterk.

Jeg kjenner på klumpen i halsen når jeg leser bloggen din, hver eneste gang.

Jeg har tenkt masse på dere, sender fortsatt gode tanker og god energi til dere!

Synes du er sterk som deler dette med oss.

Stor klem

kiaya

01.11.2009 kl.22:23

Kan tenkte meg det var utrolig godt å se vesle sjørøvern din igjen!

Er så utrolig vanskelig å sette seg inn i deres situasjon..

Syns det virker som at dere klarer dere bedre enn jeg hadde klart meg trur jeg..

Tusen klemmer

Monica

01.11.2009 kl.22:26

Endelig fikk jeg lest innleggene dine om dagene på sykehuset. Jeg har ikke klart det før nå, men er veldig glad for å endelig ha lest dem.

Jeg får så vondt i hjertet når jeg leser hvordan denne tiden har vært for dere, ord blir rett og slett fattige.

Jeg har fulgt bloggen din en god stund nå, og har hele tiden håpt at det skulle gå bra, helt grusomt at det ikke gjorde det likevel...

Selv er jeg 27 uker på vei, og kjenner at jeg er bekymret, selv om jeg ikke har noen god grunn til å være det. Jeg kan bare ikke foestille meg hvordan du og din mann har hatt det desse månedene, og hvordan dere har det nå. Håper dere kommer dere styrket igjennom dette, og at dere ikke skremmes fra å prøve igjen.

Jeg håper du fortsetter å skrive litt om hvordan det går med deg.

Sender en stor klem og alle mine tanker.

Michelle

01.11.2009 kl.23:09

du har et hjerte av gull.

Lykke til viderre :-)

Marte-Kristine

01.11.2009 kl.23:48

Enda en gang blir jeg slått av din fantastiske måte å skrive på.. Jeg kan "se" for meg alt du beskriver.. Og jeg "ser" hvor godt,men samtidig hvor vondt det var for dere å gå inn i kapellet denne dagen..

Mine tanker er hos dere,og deres lille sjørøver daglig..<3

Stor klem..

Linn Elisabeth

02.11.2009 kl.11:38

Ja det vet jeg... Liker den sangen veldig godt, så rart at det var en av de dere spillte da, jeg tenkte bare du ville like den :) Stor klem...

Hvitevegger

02.11.2009 kl.18:32

takk for at du deler alt dette med oss :) en stor stor klem til deg!!

Fargeklatt'n *

02.11.2009 kl.20:06

Jeg skal legge ut bilder senere.. :)

Er så utrolig dårlig til å blogge for tiden, har tusen jern i ilden så da går alt så treeeigt..

Ja, er gøy når det er slike småe utviklinger hele tiden! :) Må ta masse bilder og filmer støtt og stadig..

Ikke for at jeg mener alt er så enkelt og greit nå, men en gang i fremtiden så har dere mange små gleder å c frem til. :)

Mange varme klemmer til deg Pearl!<3

Monajenten

02.11.2009 kl.20:49

Tårene triller og triller, og jeg er så lei meg. Jeg skulle så inderlig ønske at dere fikk ha sjørøver´n hos dere for resten av livet. Dette er så urettferdig!

Jeg beundrer deg, du skriver så bra og fremstår som så utrolig sterk. Det er virkelig en egenskap jeg skulle ønske jeg hadde også.

All ære, og mange klemmer til deg.

Lena Emilie

03.11.2009 kl.01:05

Tårene triller! Jeg beundrer deg og din kjære den styrken dere sitter inne med ! still opp for hverandre og skap gode minner fra denne tiden !Sender mange varme tanker <3

03.11.2009 kl.02:25

Ser du får mange fine kommentarer her, men jeg er bare nødt til å si at du er så sterk!

Jeg fatter ikke at noen skal måtte gå gjennom noe sånt som det dere har gått gjennom.

Jeg sitter her og klarer ikke å slutte å gråte og har så innmari vondt i mammahjertet mitt, selvom jeg ikke kjenner dere.. Ønsker dere begge to absloutt alt godt videre i livet!

Nok engang: Du er så utrolig sterk og jeg er så lei meg på deres vegne (tårene stopper ikke).

Klem til deg

Størstepia

03.11.2009 kl.07:06

Tenker fremdeles på dere! Er jo nå den tøffeste tiden begynner - det å klare å se framover, det å glede seg over livet selvom hele kroppen lengter etter den lille gutten deres!!! Jeg ønsker dere all lykke til, dere er utrolig sterke og tøffe!!!

Signe Marie

03.11.2009 kl.12:07

Du er så utrolig sterk og modig! Historien din er så forferdelig trist, urettferdig og brutal. Jeg synes det er kjempebra at du skriver denne bloggen, men skjønner at det må være utrolig tøft for deg. Ønsker deg og din samboer alt godt i fremtiden! Stor klem fra meg. <3

Kine Marie

03.11.2009 kl.12:57

Jeg sitter her og tårene triller. Din historie er så sterk!

Tusen takk igjen for at du deler dine tanker og følelser med oss.

Masse lykke til videre, jeg tenker på deg!

anne

03.11.2009 kl.15:03

Du har grepet mitt hjerte med din historie, fryktelig trist å lese, men samtidig så sårt og vakkert fortalt. Masse lykke til videre i livet Pearl, du kommer til å greie dette. Kjempe klem fra meg, Anne ;)

03.11.2009 kl.17:08

Hehe,tusen takk=) ja dem var søte/skummle=) eller hun minst var vel bare søt,men med veldig skummle hensikter ;) fante jente med andre ord=)

Håper dagene dine blir bare bedre og bedre,tross det store tape.

bra du begynner og bli i bedre form fysik etter ks og bekken plager, har ikke hatt noen av delen i noen av mine svangerskap,men har hørt att det ikke er noe særlig. vertfall ikke bekkenplager.

Ha en fin tirsdag videre=)

Elin

04.11.2009 kl.12:48

Signerer anne over her. Du har grepet mange hjerter med din historie og styrke!! Ønsker deg all lykke videre i livet.

04.11.2009 kl.13:24

All min omtanke går til dere!

Pearl

08.11.2009 kl.11:30

Signe Marie: tusen Takk :) Jeg prøver å være sterk, og jeg er vel det av natur. Men enkelte ganger har man ikke noe valg, man må bare.

Pearl

08.11.2009 kl.11:31

Kine Marie: Takk skal du ha :) Å dele dette har gitt meg mye også. Denne bloggen har ført til kontakt med noen utrolige mennesker, og folk har gitt så masse støtte. Det er overveldene, og utrolig snilt!

Solveig med bamsen

15.11.2009 kl.11:49

Nå har jeg omsider fått satt meg ned og lest gjennom alt jeg ikke har fått mulighet til å kommentere før. Har hatt litt dårlig samvittighet der for jeg vet mye om hva du har gått igjennom, og det er viktig å få bekreftet mye av de følelsene man sitter med. Så selv om du har masse støtte fra resten av gjengen som har fulgt deg her inne føler jeg meg på en måte litt ansvarlig også?

Det er mange som sier mye rart på føden, keisersnitt eller ikke, heldigvis så er de som er tilstede profesjonelle og vet hvordan de skal håntre det (bortsett fra hun jordmoren som nektet sine fødende å banne da, utrolig!). Skjønner utrolig godt hvor glad du ble av det skriket, og kanskje enda mer enn de fleste for det viste jo at han hadde kraft i lungene sine, og så fikk du et lite minne å knuge på mens han var på intensiven.

Så flott med den sykepleieren som trillet deg opp senere samme dag. Husker du sendte meg en så hyggelig sms rett etter du hadde vært der. Da var jeg på vei opp i 4.etg til sorggruppemøte så det var en hyggelig beskjed å få akkurat da.

Så nydelig bilde av din og hans hånd, blir litt missunnelig nå jeg, selv om jeg har masse andre bilder.

At alt var en stor tåke dagen etter skjønner jeg utrolig godt, det er så mye følelser og tanker som skal sorteres. Synes faktisk du har vært utrolig klar i tåken din og fått med deg mye. Spesielt om alle detaljene i behandlingen av Raphael.

Tror du skal være glad for at moren og faren din kom å så han. Det gjør Raphael og sorgen din mer virkelig for dem og deg. Jeg er veldig glad for at familien min fikk se E og kan ikke forestille meg hvor rart det ville vært om de ikke hadde det.

Navn er like viktig uansett måte og markering. Du skal ikke behøve å forsvare det. Heldigvis lever vi i en by hvor alle trosretninger eller fravær av dem er fullt ut akseptert.

Det er så godt å lese om hvordan du i morsrollen virkelig omfavner Raphael og gleder deg med den tiden du fikk. Du var ganske fast bestemt på noe annet tidlig i svangerskapet.

Det må ha vært tungt for deg å vente på at de klargjorde han til dødsleie. Man vet jo ikke hvor lang tid de får og det er så viktig å få være der i det det skjer. Jeg synes det virker som om de gjorde en veldig god jobb på intensiven for å få den stunden til å bli vakrest mulig for dere og håper dere også tenker det. Rart du sier det med pusten at den var så stille, for det husker jeg også. Jeg trodde faktisk flere ganger at nå har det skjedd, men så ga jeg henne et kyss eller en ekstra klem, og da kviknet hun til igjen. Utrolig hvordan de vet hvem som er mor og hvor lite stimuli som skal til før du skjønner at de kjenner deg igjen.

Så fint minne du har av timene etterpå når du fikk stelle og vaske han, jeg fikk ikke det med E. Det hadde sikkert vært mulig, men jeg var for tåkete til det akkurat da, og jeg hadde jo hatt henne ved hjertet i 10 timer allerede. Ikke var jeg i fysisk form til å reise meg ut av sengen heller.

Skjønner godt at du synes det var rart å reise fra Raphael på sykehuset. En ting er at man reiser tomhendt hjem, en annen er å vite at man har et barn værende igjen. Men jeg tenker at de er jo ikke alene for de er på samme sted som de andre som døde på sykehuset den uken, sammen med noen andres barn, søsken, bestemødre, fedre og kusiner. Den tanken hjelper hvertfall meg.

Så bra at du har en god følelse av Riksen og gjerne vil tilbake, det er viktig for fremtidig fødsel og at du ikke føler en bitterhet som gjør sorgen enda verre.

Igjen, det er utrolig hvilken mental reise du har tatt i forhold til å omfavne og ta vare på minnene. Bra for deg! Den veggen i gangen kommer til å bli kjempefin.

Nok for nå, jeg skal prøve å kommentere den gjøken av en begravelsesagent og minnestunden en annen dag.

Stor klem

Pearl

15.11.2009 kl.13:13

Kjære Solveig!!

Du har mye av takken for at jeg virkelig har omfavnet minnene, og det som er.. Som du skriver, så var jeg instillt på noe annet. Da vi fikk beskjeden i uke 24 gikk jeg rett i kjelleren. Og da neste uke kom, og dårlige nyheter på rekke og rad, da ville jeg bare avbryte svangerskapet og ikke få noe mere kontakt med han..

Men da jeg etter noen dager skjønte at jeg ikke klarte å trekke meg unna gutten min, så åpnet jeg meg for mange gode råd også,. Og du har jo vært en av dem som har gitt meg gode råd som jeg har tatt til meg. Det er jeg så glad for den dag i dag!

Jeg hadde nok ikke klart å trekke meg unna gutten min, uansett, men jeg hadde nok ikke taklet alt på en måten jeg har gjort uten deg. Jeg har ikke helt ord til deg, Solveig. Jeg kan si takk! Men jeg skulle så ønske jeg hadde større ord til deg!

Ja, det er merkelig at hun nekter fødende å banne!!! Jeg tror ikke man har så mye kontroll over hva som kommer ut av munnen når man ligger der i smertehelvete.. Utorlig at noen jordmødre sier sånt.

Det var fryktelig tunge dager, de dagene på sykehuset. Fylt med alt mulig, sorg, håp, sinne, glede, redsel og mye mye mere.: Men dette vet du alt om :)

Hvordan er sorggruppene??

Klem

Dominic Akadimah

20.01.2010 kl.13:00

Du har vært utrolig sterk, Milla! Godt å lese at du har fått masse bra støtte underveis! Skal lese resten nå. Tenker på deg.

Klemmer D-man

Pearl

23.01.2010 kl.11:59

Dominic Akadimah: Du har lest! :) Nå ble jeg nesten litt rørt her. Takk for tankene!

Klem til deg

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits