Vi reiser hjem

Igjen våkna jeg tidlig den søndagen... Det var så utrolig rart å våkne opp, uten noen grunn til å være på sjukehuset lenger... Følte meg så tung, og synes det var ekkelt å skulle dra hjem. Det ble på en måte som om jeg skulle dra fra Raphael...
Det var ikke spesielt godt å våkne denne dagen. Jeg følte meg så jævlig fortapt, utmattet og trøtt...
Det var rart å pakke ned alle tingene til Raphaen, fotavtrykk, elektroder, teppet min sambo hadde holdt han i, hårlokk osv....
Vi fikk oss litt mat, en dusj og smertestillende før vi skulle dra. Jeg ville så veldig gjerne bare komme meg hjem og vekk, men samtidig var det å skulle dra fra sjukehuset noe av det tyngste i det hele... Raphael var jo der...
Det ble litt sånn at vi lot sønnen vår være igjen alene, selv om vi visste at realiteten var en helt annen.

Da vi skulle dra fikk vi en god klem av den siste jordmoren som hadde vært på vakt.. Jeg fikk med meg et brett smertestillende, og som sagt denne klemmen, og et velkommen tilbake.. Jeg måtte smile litt da. For tilbake på Riksen vil jeg. ALLE har vært så flinke, forståelsesfulle og gode meg oss. Så ja, dit vil jeg neste gang.
I tillegg har både min sambo og jeg kjipe minner fra det sjukehuset, så det hadde vært fint å kunne feks føde der neste gang og forbinde stedet med noe fint også.

Å komme hjem var tungt. Vi dro fram alle tingene til sjørøveren og knakk fullstendig sammen begge to... Det var grusomt å dra hjem uten gutten vår, selv om dette er det vi "visste" kom til å skje.
På samme tid var det godt å komme hjem, slik at vi begge kunne ta tid til å sortere tanker, roe oss ned og sånt.
(Ikke at de siste ukene har vært så rolige, de har vært stappfulle med ting som måtte ordnes).

Det var så tomt hjemme! Dette var jo ikke det vi hadde trodd da jeg ble gravid... Jeg var så klar som det går an å få blitt for å bli mamma, vi hadde forberedt oss godt... Men så fikk vi ikke med oss vår sønn hjem.
Heldigvis har jeg verdens sterkeste samboer som har holdt meg ganske godt oppe. Han får meg til å smile og le også, og det har vært så godt! Det å kunne le sammen og ha noen som kan holde deg når du gråter... Han har virkelig holdt motet oppe, og meg oppe.

love8


Tingene til Raphael og et bilde av han ble satt i gangen med et stort lys.
Der står de enda, og jeg tenner lys hver eneste dag fra morgen til kveld. Vi har tenkt til å henge opp en stor ramme der med mange bilder av tiden, men til vi har fått gjort det ligger alle tingene hans der så vi ser det.

Det er ikke så mye mere å skrive om dagen vi dro hjem, det er vel litt mere å skrive om neste dag, møtet med begravelsesbyrået og minnestunden, tar det senere, da hodet mitt er ganske tomt.

35 kommentarer

Trine - mitt liv.

28.okt.2009 kl.16:33

off , hørtes utrolig fælt ut.

vær sterke ! kom dere gjennom det , selvom det aldri vil bli glemt. tenk at sønnen deres har det bra nå ! og han veit at dere elska han så utrolig høyt. og han elska dere og - det er jeg sikker på !

Anne - mamma og mer

28.okt.2009 kl.16:40

Sv; takk for det :)

Så trist å lese, håper dere kommer dere gjennom dette og vær sterke sammen. En dag skal du bli mor :)

Kristine

28.okt.2009 kl.16:43

Du og din samboer er virkelig sterke mennesker!

Håper bare det blir lettere med tiden. tenker masse på dere begge to, og kan ikke forestille meg hvordan dette må være.

Kristine

anne

28.okt.2009 kl.16:54

hardt å lese, kan ikke sette meg inn i det du har opplevd, selv om jeg også er mor.. tror noe sånnt mo oppleves for at man kan skjønne det. Det blir sikkert kjempefint når dere får stilt ut tingene etter Raphael, fint for dere to og kommende barn også å se ;)

tinamaogbabybenjamin

28.okt.2009 kl.17:04

SV: Tusen takk for det! Ja, det e kjekt å se fremskrittene, selv om det ikke beviser noenting. Barn med div syndromer utvikler seg jo også, bare paralellforskjøvet med vanlige barn.

Huff, føler sånn med dere. Den følelsen å måtte pakke ned tingene, og det å reise fra sykehuset uten en liten baby... Fostår at det var en grusom følelse, selv om jeg ikke aner hva du har gått og fortsatt går igjennom, så har du min sterkest medfølelse! Sender dere mange varme tanker. Kjekt å høre at du har en samboer som støtter deg og holder deg oppe, han virker som en fantastisk mann!

Stor klem til deg! :)

Miriam LaBreche

28.okt.2009 kl.17:52

sv: tusen takk for d søøte deg!

ja det er så sant ! vi vil jo aldri glemme dem, og de vil være med oss overalt, alltid.. og d er godt å tenke på.. for vi vil jo ikke glemme.. men minnes den dyrebare tida. er bare så tungt i begynnelsen, når savnet og smerten er så stor!

men de sier den vil avta.. det tar bare tid...

så godt at du endelig skal få dra hjem. men skjønner at du synes d er ekkelt.. følte også at jeg dro fra Cèline.. det var tungt, men d måtte gjøres.. Og Raphael blir jo med dere. i minnene og tankene. Og d vil han alltid gjøre:)

stoor klem!

Lady E

28.okt.2009 kl.20:07

Varme tanker går til deg hver dag.

Og den lille gutten din i ditt hjerte alltid vil være.

Jeg håper så videre at når tiden er inne, at du vil få knytte en gode opplevelser på riksen.

Klem

moimoi

28.okt.2009 kl.20:25

Det må være utrolig tøft å måtte reise hjem uten baby fra sykehuset:(

Men dere virker sterke og fint å høre at du har en så fantastisk samboer som får deg til å le osv, sikkert godt for han også å se deg le! (sånne små dagligdagse ting som smil og latter blir store i en sånn sammenheng)

Sikkert fint å ha en minnested for Raphael hjemme og når du nevner at du kanskje vil føde på riksen neste gang for å få noe mer positivt ut av oppholdet, viser det bare at dere klarer å tenke framover, sunn og sterk instilling i en uendelig sorg!

Camilla Prüfer

28.okt.2009 kl.20:39

Sender varme tanker til dere i denne vanskelige tiden.

Og igjen gråter jeg når jeg leser det du skriver. Så ufattelig trist.

Titter innom bloggen din hver dag. Du er virkelig en person jeg ser opp til.

Stor klem

Marte-Kristine

28.okt.2009 kl.21:06

Huff,nå ble jeg nok en gang full av tårer og sorg på deres vegne..

Tenker daglig på dere,og hva dere nå gjennomgår..

Kan ikke annet enn å sende gode tanker og klemmer<3

Cathrine

28.okt.2009 kl.21:15

Sender deg bare mange varme klemmer, og tenner ett lys i kveld... for dere, dere sterke menneskene!! Godt at dere hjelper hverandre gjennom dette, jeg tenker på deg/dere hver eneste dag, milli!!

Klem fra Cathrine

Mamma`sverden

28.okt.2009 kl.22:36

Anne: Pearl ER ei mor.

Du har ikke forlatt Raphael. Han er med deg uansett hvor du er.

Han er i hjertet ditt, og du er i hans.<3

Tenker på deg..

duracellbaby

28.okt.2009 kl.23:11

En god klem fra meg :)

Kristin

28.okt.2009 kl.23:40

håper virkelig det går bedre med dere etterhvert <3

Lykke til

Charlotte

29.okt.2009 kl.11:25

Jeg ønsker dere alt det beste i fremtiden. Ta vare på minnene dere fikk med lille Raphael. Dere er så sterke!

Natalina

29.okt.2009 kl.12:59

Synes du er veldig flink til å skrive. Jeg vil aldri kunne forstå smerten dere har gått igjennom, men det å komme så nære og nesten kunne føle den, ja det er tøft å lese.

Elsker at du tenner et stort lys for han hver dag, det er bare en utrolig vakker tanke.

Jeg krysser alle fingre for dere og at dere får en fin fremtid sammen :) Noe jeg har stor tro på, det virker som om dere tar veldig godt vare på hverandre igjennom både gode og onde dager :)

Ekte kjærlighet dere har!

Tankene mine går til dere begge og den lille sjørøveren deres.

Jeg tenner et lys i kveld for han :)

Natalina

29.okt.2009 kl.13:01

Og jeg er helt enig med Mamma's verden, du er forsatt Mamma & kommer alltid til å være Mammaen til Raphael :)

Nari Regina

29.okt.2009 kl.13:12

Hei!!!

jeg tenker på deg og dine hele tiden, og jeg vil at du skal vite at jeg faktisk har kjøpt meg et stor kjede med kors på, og en liten R bokstav.

jeg tenker som sagt på dere hele tiden..!

håper det går bra med dere snart, <3

tenner lys for dere hele tiden!

sender varme klemmer til dere.

hilsen Nari Regina

Lisbeth

29.okt.2009 kl.18:41

Tenker på dere mange ganger hver dag.

Sender varme tanker og gode klemmer deres vei.

Hilsen fra en farmor.

MichelleT

29.okt.2009 kl.19:58

Raphael vil alltid være med dere. I hjertet, i hodet. Dere har minnene, selv om dere gjerne skulle laget flere.. Veldig sterkt å lese det du skriver, men jeg vet at dette klarer dere. Hold ut :) Stor klem.

Eva

29.okt.2009 kl.23:36

Det høres utrolig tungt ut å dra fra Raphael..

Heldigvis så lever han i deres hjerter for evig..

Men skjønner at dere gjerne vil ha en positiv opplevelse av Riksen også..

Du er mamma til en engel som dessverre måtte reise litt for tidlig fra denne verden..

Karina

30.okt.2009 kl.05:52

Tenker på dere.. Du er utrolig sterk.

Du har gjennomgått mye vondt.....

Raphael vet at dere elsker han..

Skal tenne et lys for dere etterpå.

Godt at dere har hverandre i denne triste tiden...

Det er ikke mulig å tenke seg hvor vondt det må være, og har vært.

Håper det vil gå bedre med dere i fremtiden.

Hilsen tårevåt..

Linn

30.okt.2009 kl.08:24

http://www.hjertefred.no/

Allehelgens dag, søndag 1. november 2009 kl 18:00-19:15

Jeg hørte om dette arrangementet på God Morgen Norge i dag, og tenkte med ett på deg og samboeren din. Jeg vet ikke hvor dere bor, men kanskje det kunne vært godt for dere å delta? :-)

Linda Tollan Berntsen

30.okt.2009 kl.08:40

Huff, det er så utrooolig trist å sitte å lese dette. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si, for det er jo helt på trynet. Du ville sikkert blitt en fantastisk mor!

Pearl

30.okt.2009 kl.14:29

Takk skal dere ha.

Vi klarer hverdagen mye bedre nå, selv om det er vondt. Men på et tidspunkt må man bare fungere, og hverdagen krever sitt.

Linn, tusen takk for tipset. Tror ikke det er noe for oss, men jeg ble uansett glad for tipset.

Om det var uklart for noen, så er det en stund sida vi kom hjem. Dette innlegget er skrevet om søndagen vi dro hjem fra sykehuset. Det er tre uker sida det nå. :)

mammawesterheim

30.okt.2009 kl.16:02

Kjære pearl,jeg tenker så utrolig masse på dere.. er innom bloggen din titt og ofte...Skulle ønske jeg bare kunne si noe som gjorde alt bra igjen.. du har rørt så mange med bloggen din.. du er et forbilde og en utrolig person!

Therese Melina

30.okt.2009 kl.17:44

du er en vanvittig sterk person, og jeg er sikker på at din historie, og måten du har delt den på åpent og ærlig kan hjelpe andre i samme situasjon. og den har åpnet øynene til mange - jeg har iallefall gitt snuppa hjemme en ekstra klem i ny og ne... Du er en av de tøffeste jeg vet om, og du kommer til å bli en fantastisk mamma! Jeg er sikker på at den lille engelen Raphael kikker ned på dere og følger med, også den dagen han blir storebror. Stor klem til dere fra meg

Lena

31.okt.2009 kl.08:49

Tenner et lys for englen deres i kveld.

Klem

Sigrid

05.nov.2009 kl.23:13

Huff, kondolerer så mye! Å miste et barn, er å miste hele verden, det er helt sikkert!

Jeg mistet baby-jenta mi for en uke siden, hun ble født en mnd for tidlig, men alt så ut til å gå bra, men så sluttet hun bare å puste etter noen få timer .. helt vanvittig vanskelig, spesielt siden jeg går på videregående, og mange som sendte meldinger å lurte på hvordan det gikk. Var kjempe vanskelig å skulle fortelle alle at hun var borte ..

Det værste var å komme hjem til leiligheta mi, helt mutters alene, se rommet til Live-Elissa, stryke på klærne hun skulle ha på seg, se lekene, sitte i stolen ved senga, der jeg skulle sitte å amme jenta mi .. jeg savner henne hver dag, men jeg VET at jeg får se henne en gang, jeg må bare være tålmodig!! Hun er en engel som kjiker ned på meg, hvisker "natta, mamma, e e gla i de!" før jeg sovner på kvelden. Jeg vet også at hun blir passet på, passet på av pappaen sin, det er utrolig godt å tenke på, å det er nok det eneste som får meg gjennom dagene og nettene = )

Pearl

06.nov.2009 kl.12:20

Sigrid, så trist å høre om veslejenta di :( Jeg VET akkurat hvordan det føles.. og jeg vet at det er tungt å fortelle andre hva som har skjedd. Dessverre så må man bare gjøre det :'(

Var det fordi jenta var prematur hun døde eller var det andre komplikasjoner???

Det å komme hjem, det er tungt.. det er da man innser at den lille virkelig er borte, slik var det hvertfall for meg. Det å se alle klærne og tingene. Likvel er det godt at de er der, for da har man på en måte litt nærmere kontakt, tenker jeg.

husk at hun ikke er borte, hun lever videre gjennom deg.

Leser at pappaen hennes også er borte? Huff, så grusomt!! Jeg får vondt her jeg sitter. Håper du holder motet oppe.

Klem

Sigrid

07.nov.2009 kl.21:23

Hun bare sluttet å puste, legene vet ikke helt årsaken. Jeg hadde henne sammen med meg da det skjedde, så de fikk prøvd å redde henne med en gang, men desverre så gikk det ikke : (

Rommet hennes har på en måte blitt det værste rommet i leiligheta, men på samme tid det beste, for der er hun nærmest, som du sier. Mammaen min har sydd et stort koseteppe til meg av biter av noen av klærne hennes og teppet hun hadde på sykehuset, det er en stor hjelp! Hun brukte også noe av klærne til Alexander (pappaen hennes. Å på selve teppet har hun sydd på den eneste bodyen Live-Elissa rakk å få brukt .. så jeg har på en måte de to som betydde verden for meg, rundt meg hele tiden! Det er virkelig en bra måte takle savnet på når det på det værste !!

Har du noen spesielle ting som hjelper deg når savnet er på det værste ???

Alexander døde 3 uker før hun ble født, 4 måneder før vi skulle gifte oss. Han ble banket på en fest og fikk store skader. Han døde under operasjonen. Skulle aller helst hatt han her, men på samme tid er det godt at han passer på jenta vår.

Alexander levde etter at man kun lever en gang, å at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvsi det ble ei jente, ville han kalle henne Live, men jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne på brystet mitt for første gang kunne jeg bare tenke på at dette var ei lita Live å at hun skulle leve livet for fult ..

Dere er heldige som har hverandre, så ta vare på hverandre!!

Klem fra meg : )

Pearl

08.nov.2009 kl.11:27

Sigrid: Herregud, så grusomt!!! Du har jo mistet begge dine kjære med så kort tids mellomrom!! Jeg er så lei meg på dine veier!!! Og at han døde på grunn av at han ble banket på fest virker så utrolig meningsløst!!!

Det er fint at mammaen din har sydd teppet, som du sier, du har dine sammen og nære med dette teppet.

Synes det er helt utrolig at du klarer å fortelle om dette! Og jeg skjønner hva du mener med navnet :) Synes det er en kjempefin tanke bak navnet!

hvordan er det med deg nå? Hvor lenge sida er dette?

Jeg har bildene av Raphael jeg ser på hver dag.. Vi har rammet inn en kollage vi har i gangen, med ett lys. I tillegg lager jeg album av han.

Men når savnet er som værst har jeg tingene fra sykehuset! Ledninger og en liten myk greie han hadde på handa for at han ikke skulle nappe ut noen av ledningene. DET er gode ting å ha!! Det betyr masse. I tillegg har vi en flik av håret og fot/hånd avtrykk. Når det blir som værst holder jeg de tingene. Da blir han litt nærmere.

Klem

Sigrid

08.nov.2009 kl.20:40

At Alex døde virket veldig meningsløst da, men nå vet jeg at det var fordi Live ikke skulle være alene!

Det går bedre og bedre for hver dag, men har en lang vei å gå før alt er bra igjen.. hun døde den 28.oktober, 11 dager siden. Vannet gikk mens vi feiret bursdagen til mammaen min, å i løpet av 1 time var hun ute.

Bilder er virkelig gode å ha, å tingene fra sykehuset hørtes bra ut, da har du noe konkret å holde på.

Hvordan går det med deg da ??

Klem

Englemamma

14.des.2009 kl.10:35

Hei. Snublet over bloggen din, og det var veldig trist å lese dette. Er lei meg for tapet ditt over Raphael.

Jeg er mamman til Daniel, som døde etter mandeloperasjon januar i fjor. Utrolig at det snart har gått et år. Dagene flyr bare forbi.

Har ikke lest hele bloggen din enda men leste akkurat om de dagene dere var på sykehus. Kjenner meg sånn igjen. Var tre kritiske dager på sykehus med Daniel også der sorg håp glede fortvilelse gikk hånd i hånd. Utrolige leger som gjorde alt de kunne.

Vil bare gi deg en god klem, guttene våre har det bra der de er nå. Og vi er heldige mammaer som fikk lov å få guttene våre, selv om de bare skulle være her en liten stund <3

Så hærlig ekstra navn på Raphael -sjørøveren;)

Pearl

16.des.2009 kl.13:43

Englemamma: Det er så ufattelig grusom og trist at Daniel døde etter en mandeloperasjon! Hvor gammel ble han ? :( Åh, jeg fikk vondt i magen, stakkars liten.

Men som du sier, vi er heldige som faktisk fikk ha guttene våre. Jeg er hvertfall evig takknemmelig for de to dagene Raphael levde, og at vi til og med fikk høre han skrike!! DET har satt seg langt inne i hjertet mitt!

Stor klem til deg.

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

25, Oslo

Jente som bor i Oslo med samboer. Etter et risikosvangerskap døde vår sønn. Bloggen startet jeg rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner. Kontak: pearly20092009@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits