Tredje dag på sykehuset

Lørdagen våkna jeg, som de andre dagene, før klokka syv. Natta hadde vært veldig dårlig etter mye smerter, igjen...
Når jeg våkna tenkte jeg "JA! Intensiven har ikke ringt, vi kan puste ut litt".
Ser at det fortsatt ikke er frokost, så jeg "planlegger" dagen og tenker at alt egentlig er bra med Raphael.
- Ta en dusj, få i meg litt mat og stikke opp til Raphael og bli der hele dagen. Dette går faktisk bra, sier jeg til meg selv.

Har ikke fått tenkt tanken engang før telefonen til sambo ringer. Han er litt i ørska og trykker på feil knapp og legger på. I det sekundet visste jeg at jeg må komme meg opp til sønnen min, for han klarer ikke mere. Jeg sier til sambo at det er intensiven at han må ringe opp igjen, og mens han gjør det får jeg karret meg opp, slengt på meg klær og kastet meg i rullestolen.
Beskjeden han fikk var at Raphael hadde blitt dårligere i fire tiden på natten, og at vi nå måtte komme opp på intensiven, for han ble ikke noe bedre.
Jeg har aldri vært så rask med noen ting, jeg visste at dette ikke gikk...

Vi kom oss opp på intensiven, og de fortalte at lungene ikke lenger ville ta inn oksygenet. Lungemetningen hadde kommet på under 25... Jeg kikket på tallene på monitoren.
19, 21, 25, 27 viste den i tur og orden.. I det jeg tar et nytt blikk raser tallene ned igjen...
Barnelegen kommer og sier rett ut at Raphael ikke tar til seg oksygen, og at de må kople fra respiratoren. De har prøvd i flere timer og det er rett og slett ikke mere å gjøre...
det første jeg gjorde var å be om å se røntgenbildene.
De viste med først ett fra dagen i forrveien. Her så vi klart ribbein osv... neste bilde vi ser er veldig tåkete og det siste bildet vi ser på, som er tatt kort tid før, er helt hvitt... Man kan nesten ikke se noe.. Nøyaktig hva dette hvite var osv fikk jeg ikke med meg, men jeg skjønte såpass at lungene rett og slett ikke tålte mere...

Jeg fikk litt tid med han mens de forberedte seg på å ta ut alle slangene og slikt.. Det var så jævlig vondt å sitte der og ta på han når jeg visste at han snart skulle slutte å puste... Snart skulle han ikke være varm lenger, snart skulle han ikke være her lenger... JÆVLIG er virkelig rette ord.... Jeg var varm og kald om hverandre, kvalm og slapp, helt "ute". Jeg hørte vel egentlig ikke noe av det dem sa rundt meg, jeg var ikke helt tilstede i hodet.
Sykepleier Silje tok litt flere bilder til oss, og klippet av litt av det svarte håret hans. Hun tok også avstøp av hånden og foten hans med oss... Det var fint, samtidig så trist!

Underveis i behandlingen var Raphael veldig neddopet, både for at han ikke skulle ha det vondt, og fordi at han skulle være fullstendig mottakelig for behandlingen... Det er godt å vite at han ikke har hatt det vondt, verken i magen eller etterpå.

Jeg og min sambo fikk et rom for oss selv mens de koplet Raphael fra respiratoren. De trillet hele denne store sengen hans inn til oss, mens de ga han oksygen med en pumpe. Han skulle puste fram til vi fikk han. Han ble lagt i armene til pappa, mens jeg satt over dem, slik at jeg kunne både ta på min sambo og klemme min lille sønn. Det er noe av det værste og det vondeste jeg har opplevd, samtidig som jeg er glad for at han døde hos oss..Det tok ikke lange tiden før de sluttet å puste for han, til han døde klokken 10.35. Helt stille, vi kunne ikke engang høre han trekke pusten... Da gikk legen og sykepleieren ut, slik at vi fikk være med han alene... vi satt lenge sammen med han bare for å holde han...
Jeg aner ikke hvor lenge han kom, men etter en god stund ringte vi på Silje. Jeg skulle vaske og kle på han, mens min sambo hentet sine barn. Hans familie var på vei til sykehuset. Min mamma og pappa kom idet jeg skulle vaske han. Silje og en annen dame tok ut resten av ledningene og fant frem vann og annet til meg. Og det var så godt å få være litt alene med han, vaske han, klemme han og snakke med han... Rart, fordi han var helt slapp, men også godt. Jeg husker jeg sørget for at øynene og munnen hans var helt lukket... Vasket hele han før jeg kledde på han...

Rommet vi var i fikk vi ha så lenge vi ville, og søsknene til Raphael, besteforeldrene og onklene fikk alle sett han og holdt han.
Noen synes kanskje det er rart, men det var viktig at alle fikk se han! Veldig viktig...
Tiden går litt i surr og jeg husker ikke alt fra denne tiden... Men etter alle hadde gått og vi fikk noen minutter med han til slutt ble han lagt i kuvøse og tatt bort. Deretter fikk vi en haug av info osv....

Husker ikke så mye etter dette, men mens alt sto på fikk vi mye hjelp. Pleierne på intensiven hentet smertestillende til meg (alt dette var egentlig nede), de hjalp oss med alt mulig.
Husker heller ikke hva som skjedde i ettertid, men jeg visste at jeg ikke kunne dra hjem pga alle smertene. Husker at vi gikk oss en liten tur ( eller, jeg ble trillet en tur), spiste noe, tygget smertestillende... Var vel for det meste i senga etterpå.... Aner ikke...
Eneste jeg husker er smertene når jeg skulle sove.. Da ga vel hun sykepleieren som var på vakt opp pillene og fant fram sprøytene i stedet. To sprøyter ble satt før jeg sovnet.. for ja, jeg sov noe den natten...

Jeg vet ikke helt hva mere jeg kan skrive om denne dagen egentlig, for alt føles litt kaotisk og litt "blury", alt bortsett fra tiden han lå i armene våre når han døde og tiden jeg hadde alene med han når jeg vasket han og kledde på han....
Litt kaotisk blir det kanskje også da jeg skriver, fordi hodet mitt ikke var helt tilstede..
En ting er sikkert, jeg er så glad for at vi fikk holde han mens han enda var varm og god uten ledningene!!!
Ikke for det, jeg synes det var utrolig godt å holde han selv om han ikke pustet også.. Men han døde hvertfall med oss som var mest glad i han over alt..

angelofdeath2large

Jeg synes hele den dagen var ganske fjern... Fra å våkne og føle seg ganske rolig tok det omtrent tre minutter til dagen ble et mareritt...
Mange mener kanskje at det å miste et barn etter kort tid ikke er så ille som å miste et barn som er flere år. Vel, man kjenner kanskje barnet bedre når det er eldre, men det er like ille... Det er som om en bit av kroppen din blir tatt vekk fra deg og man kjenner seg helt fortvilet... Det er fryktelig meningsløst og veldig, veldig vondt... Man føler seg litt fortapt.
Nå visste vi i lang tid hva som antakelig kom til å skje, vi stålsatte oss. Men ingenting kan forberede et menneske på noe sånt likevel.

93 kommentarer

Hegemor

21.okt.2009 kl.17:17

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg........kan liksom ikke forestille meg noe verre i hele verden enn å miste et barn.......

Sender varme klemmer og godet tanker til deg, mannen din og familien deres....

SigneMarie !

21.okt.2009 kl.17:49

uff, er helt ordløs.

Aner ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg mistet ungen min.

Synes utrolig synd på dere, sender mange varme klemmer og tanker til dere.

Du er utrolig sterk som klarer å skrive om det, og forklare det på den måten!

Føler virkelig med deg/dere.

Du er utrolig sterk, og jeg må inrømme at jeg virkelig ser opp til deg, som orker, og klarer å skrive om det, og forklare det sånn, og at du virker så sterk.

Håper du takler tiden fremover, og at det går bra med deg, mannen din og familien din!

Du er en UTROLIG sterk person!

¤ Frøken Aanonli ¤

21.okt.2009 kl.17:53

Ble egentlig helt tom for ord nå. Men føler jeg må legge igjen noen ord likevel. Veldig trist å lese. Har fulgt med bloggen din ganske lenge nå. Å jeg håpet virkelig det ikke skulle ende slik som dette! :-( Får tårer i øynene og klump i halsen når jeg leser.. Men du virker som en sterk jente. Lykke til videre. Og jeg håper du fortsetter å skrive mere på bloggen. Da følger jeg gjerne med.

Klem.

Marlene

21.okt.2009 kl.18:10

Ord blir fattige i sånne situasjoner. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det har vært for deg og samboeren din men også familien og vennene deres. Å bære fram et barn i mange uker og måneder for å få en sånn slutt på eventyret er noe jeg ikke unner noen.

Jeg synes du er sterk, og ser faktisk opp til deg som klarer å blottlegge følelsene dine på denne måten. Historien din har forandret noe i meg, som jeg ikke klarer forklare.

Nå må du og alle rundt deg ta vare på hverandre i denne tiden. Det er mange som tenker på dere. Jeg har tent lys for Raphael og alle andre englebarn.

Klem.

21.okt.2009 kl.18:10

Utrolig sterk historie du har å fortelle, håper dere finner trøst og ro til å komme til hektene igjen nå etterpå. klem..

Elin-Marie

21.okt.2009 kl.18:16

Du er enestående! Utrolig at du klarer å dele dette med oss og samtidig kjempeflott. Tenk for en hjelp dette kan være for andre i samme situasjon! Det må være en forferdelig tid - sitter her og er kjempetakknemlig for mine to små vakringer. Håper fremtiden vil bringe deg søsken til englegutten din og masse lykke. Ta han med deg videre i hjertet ditt og lev lykkelig. Hedre han med å leve et godt liv til tross for smerten du bærer med deg.

Mange gode ønsker fra meg

JB

21.okt.2009 kl.18:35

Kjære deg. Du er så sterk som deler dette med oss. Å miste et barn er det verste som kan skje et menneske, enten barnet er i magen eller er 15 år. Jeg ønsker deg virkelig alt godt fremover. Lille Raphael hviler i fred nå.

Mange varme klemmer fra JB

En mamma

21.okt.2009 kl.18:36

Ja, dette var nok det mest hjerteskjærende innlegget hittil:( Jeg har blitt veldig engasjert av å lese historien din, og selv om jeg allerede vet hva som skjedde med Raphael, får jeg så vondt når du forteller på en så levende måte.

Men samtidig så er det også veldig, veldig vakkert, på en vedmodig måte. Jeg synes det er så fint at både dere og familiene deres fikk være sammen med Raphael også etter at han døde. Jeg ser for meg hvordan du vasket og stelte babyen din, og jeg synes ikke det er noe rart i det hele tatt:) Jeg er helt sikker på at du kommer til å være veldig glad for at du har disse dyrebare minnene å ta vare på i fremtiden, for Raphael vil jo alltid være din førstefødte sønn uansett hvor mange barn du får senere. Så flott at dere også fikk tatt avstøpninger av hender og føtter, dette blir fine minner som dere også kan dele med andre. Skjønner veldig godt at det var viktig for dere å få vise frem sønnen deres:)

Jeg tenker på deg, og sender deg klemmer og varme tanker:)

Linn

21.okt.2009 kl.18:36

Det er så vondt å lese dette :( Tør ikke engang å tenke på hvordan det ville være å miste min lille skatt. Jeg er utrolig lei meg på deres vegne, og føler sånn med dere.

Gode ønsker og en klem fra meg.

Anett

21.okt.2009 kl.18:47

som du skriver om at noen sier at det er vanskeligere å miste et barn når det er eldre er bare tull!!ALLE BARN BETYR LIKE MYE<3om den er ennå i magen eller 17 år!!du er en fantastisk person som klarer å skrive om dette og jeg beundrer motet ditt og ønsker deg alt godt fremover!!klem

elvira

21.okt.2009 kl.18:58

Det er en sterk historie du forteller, og det er fryktelig vanskelig å lese de hjerteskjærende ordene om vesle Raphaels siste minutter.

Takk for at vi har fått komme så nært innpå dere i denne tragedien. Det er ikke lett å virkelig sette seg inn i andre menneskers situasjonen uten å ha vært der selv. Men jeg tror likevel at du har klart å skape større forståelse for mennesker i krise gjennom de åpne og ærlige innleggene dine.

Jeg tror at flere av leserene dine har lært noe om medmenneskelighet og omtanke etter å ha fulgt deg frem til hvor du er i dag. Og jeg håper de vil fortsette å følge deg slik som jeg.

Jeg ønsker deg og mannen din all støtte i tiden fremover.

Dere vil klare å komme dere opp på bena igjen...Bare la sorgen få jobbe nå, så kommer bedre tider helt av seg selv.

Hilsen en mor

Helene

21.okt.2009 kl.19:19

Hei!

Ville bare si at jeg har fulgt med på bloggen din, men har ikke skrevet før nå.

Jeg må bare si at du er utrolig sterk! Og jeg beundrer deg! Ønsker deg lykke til videre, kondolerer så masse..

Mange sier at man vet hvordan man har det, men nei. Jeg tror ikke jeg vet hvordan du har det. Ikke i det hele tatt engang! Jeg kan tenke meg til smerten du har i hjertet ditt. Men så kan jeg ikke tenke meg det likevel, for jeg har aldri mistet et barn!

Det var like før hun døde av hjertestans under fødsel, men hun klarte seg! Har hjertefeil, som heldigvis gror! (ASD)

Du fortjener all lykke du kan få i verden! Beundrer deg.

Stor klem fra meg=)

moimoi

21.okt.2009 kl.19:26

Nå er det helt umulig å holde tårene tilbake, jeg skjønner alt det som var rundt dere siden jeg har hatt prematurbaby på intensiven, men det triste utfallet av dag tre går ikke å skjønne for noen som ikke har opplevd å miste et barn:(

Jeg tenker på dere ofte og dere har min dypeste medfølelse!

Kanskje noen sier at det er værre å miste et barn som er eldre, jeg mener det er like ille uansett, du har kjent barnet ditt så lenge som du har hatt sjans og mista barnet ditt, det har også de som mister sin 4åring.

Sorgen er like stor uansett på hvilket tidspunkt man mister et barn, det må være en umenneskelig sorg!

Håper dere kommer dere sammen gjennom dagene på et vis, dere vil alltid være mamman og pappan til Raphael uansett hvor han er!

// vaskekost / tvillingmamma //

21.okt.2009 kl.19:35

Det gjør meg vondt å lese din historie - bare å vite at du og dere faktisk har vært igjennom dette gjør meg bare så ubeskrivelig vondt. Ingenting kan noen av oss gjøre for å få dette snudd og til at det skulle gå bra, som vi alle håpet og trodde. Men du har virkelig fått et mirakel i Raphael. Han kom og tok dere med storm - og som jeg sier hver gang, så lever han videre gjennom dere og vil ALLTID være hos dere.

Hild Frøya

21.okt.2009 kl.19:37

Gud som jeg gråter for lille Raphael, og dere, som må oppleve dette. Nok en gang må jeg bare gi utrykk for den enorme styrken du viser her. Jeg blir helt overveldet over hvordan du klarer å sette ord på en så umenneskelig vond følelse det må være å miste sitt eget barn.

Monajenten

21.okt.2009 kl.20:03

Tårene triller og triller, og jeg er så utrolig lei meg for at dere må igjennom dette grusomme her.

Tenker på dere hver eneste dag, og tenker på hvor heldig Raphael er som har sånne nydelige og kjærlige foreldre.

Stor klem.

Helene

21.okt.2009 kl.20:08

Det er vanskelig å si noe, men det jeg kan si er at jeg sitter med tårer i øynene, det er virkelig sterkt av deg å skrive!

At noen må oppleve det dere har opplevd og opplever er helt grusomt..

Liss-Ellen Hansen

21.okt.2009 kl.20:15

Huff. Jeg gråter og gråter. Bare tanken på å miste barnet sitt,, helt forferdelig. Kan ikke engang forestille meg den tøffe tiden dere har hatt og det hjerteskjærende savnet og sorgen.

Ønsker dere all lykke videre i livet

hanne b

21.okt.2009 kl.20:19

huss så jævlig sterkt og lese, har frysninger over hele kroppen og klump i halsen. jeg ønsker deg og samboeren din allt godt for fremtiden. klem

Misai

21.okt.2009 kl.20:26

Hjerteskjærende å lese dette....tårene bare triller. Ønsker dere alt godt videre i livet!

mk

21.okt.2009 kl.20:37

:'(

Mamma`sverden

21.okt.2009 kl.20:44

Tusen takk Pearl:)

Som hver gang jeg er innom bloggen din, så begynner jeg å grine..

Jeg har venta og gruvd meg til jeg skulle lese dette innlegget, enda du fortalte det tidligere..

Når du skrev at du fikk vasket han og kledd på han alene, så ble jeg så rørt.. Det måtte være et veldig spesielt øyeblikk. Og at du prata med han, var så utrolig fint. Lille Raphael, lille gutten som satte så dype spor i hjertene til så mange.<3

Tar meg støtt og stadig i å tenke på han og dere, uansett hva jeg gjør.. Men egentlig er det litt koselig, for jeg blir aldrig å glemme den lille gutten din!:) Han lever vidre gjennom deg kjære du..

Mange varme klemmer <3

21.okt.2009 kl.20:50

Mammahjerte mitt gråter for dere.

Dette er så ufattelig sterkt å lese, og DU er virkelig sterk som vil dele dette med oss.

Håper dere finner masse trøst i hverandre i denne tunge tiden, jeg kan ikke forestille meg smertene og sorgen.

Men den lille gutten hadde klart og tydelig noen fantastiske foreldre som elsket og enda elsker han sterkere enn noe annet.

Kondolerer på det sterkeste. Nå har lille gutten endelig fått fred...

So

21.okt.2009 kl.20:53

Hei, jeg vil bare si at jeg syns at det du skriver i bloggen din er utrolig sterkt og tøft. Jeg mista et nyfødt tantebarn for kort tid siden, og selv om det ikke blir det samme, så kjenner jeg igjen mange av følelsene du beskriver. Lykke til med framtiden og minnet om sønnen deres.

Sol Jensen

21.okt.2009 kl.21:02

Kan ikke forestille meg hvor tungt dette må være.

Takk for at du skriver om dette i bloggen din, dette har virkelig gjort intrykk på meg.

Jeg har tårer i øynene.

Johanne

21.okt.2009 kl.21:04

Je gråter og gråter og gråter og slutter ikke.

Verden er så urettferdig.

Kan ikke si mer enn at jeg er sikker på at dere vil møtes igjen en dag.

Tenker på deg. Stor klem.

camsen

21.okt.2009 kl.21:06

Utrolig sterkt å lese. Tårene triller. Jeg tror ikke det finnes en verre ting å gjennomgå en det å miste sitt eget barn. Det blir bare feil og urettferdig.

ingelin

21.okt.2009 kl.21:22

:`( vet ikke hva jeg skal si rett og slett ord løst

Ida

21.okt.2009 kl.21:24

tårene trille hos meg også.. og ord blir så fattige. det er utrolig fint og sterkt at du deler dette med oss. jeg tenker på deg og dere...

Ann Siri - Jørgen's mamma

21.okt.2009 kl.21:28

Har fulgt med bloggen litt, og begynte og få håp for lille gutten på slutten.. At dette gikk bra.. Og komme inn og lese alt dette i dag, det var bare helt forferdelig :( kondolere masse, og maange tanker til deg og dine nermeste !!

Maja

21.okt.2009 kl.21:31

Finner ikke ord.

Varme tanker går til deg og din familie.

orakel

21.okt.2009 kl.21:41

så uendelig trist, tårene triller.

Jeg må si at det er vakre øyeblikk du også beskriver, ser bildet for meg med lille gutten i fanget, det eer så flott at dere fikk familie tid på slutten, at det faktisk var dere som var der sammen med deres barn den siste tiden.

Du skal atter en gang ha takk for at du deler dette med så mange, det setter sine spor, å Raphael har satt sine spor i oss som leser bloggen din.

Håper du kommer til krefter å klarer dagene med sorg å tomhet fremover, men det koster så mange krefter.

lykke til videre, å håper du forsetter her på bloggen, vil jo så gjerne vite hvordan det går med dere.

varme tanker

Ina Christine

21.okt.2009 kl.21:43

Huff saa utrolig forferdelig aa maatte gjennomgaa. Er mamma selv og vet hvor redd man er for at noe skal skje med de smaa kun min etter de er foedt tilogmed.

Kondolerer saa mye igjen (leser bloggen din jevnlig) og haaper det gaar bra med dere alle.

cesilie a b

21.okt.2009 kl.22:11

Kjære Pearly,

er ufattelig trist på deres vegne. Kondolerer så mye! Har fulgt bloggen din en stund, og hadde så sterkt håp for lille Raphael... Ønsket så inderlig at alt skulle gå bra for dere.

Livet er bare så blodig urettferdig iblant, og å miste et barn må være den aller verste prøvelse man kan utsettes for. Beundrer deg for at du klarer å sette ord på den opplevelsen dere har hatt, og dele den med så mange. Å komme "tett på" en opplevelse som deres gir meg en tankevekker i hverdagen. En påminnelse om viktige ting i livet.

Ta vare på hverandre. Lykke til på veien videre.

Ragnhild Mosseby.

21.okt.2009 kl.22:14

Når jeg leser innlegget ditt blir liksom alt annet u-viktig! Fra å gå rundt å uroe meg for ditt og datt og hva jeg skulle ha gjort klart før fødsel, så blir liksom det helt betydelig i forhold! Det er fint å lese hva du skriver og du skriver veldig bra! Ord blir egentlig fattige og jeg vet liksom ikke hva jeg skal si, men jeg synes du virker som ei tøff jente! Fint at du forteller historien din-det er viktig!!

♥ Linn Elisabeth ♥

21.okt.2009 kl.22:36

Vet ikke hva jeg skal skrive, vet bare at jeg føler for å si at jeg føler med deg, at du har helt rett i at det er like ille uansett - mange har jo opplevd å miste barnet sitt i magen også, det er like ille uansett når man mister barnet sitt. Sorg kan ikke måles i hvor lenge man har hatt barnet osv.

Men jeg er glad for at du fikk den stunden sammen med ham uten alle ledningene osv. Ikke for at det kan sammenlignes, men jeg mistet mormoren min for en liten stund siden. Og når hun lå der på dødsleiet strevde hun fælt med ledningene i nesen, på hånden osv. Hun slet og slet for å få dem bort og vi ba til slutt om at de måtte fjerne dem slik at hun fikk fred, de sa det kunne gå fort om de gjorde det - men vi valgte å fjerne dem, og de siste timene vi fikk med henne når hun ble rolig husker jeg så godt.. Det var veldig godt å få klappe, stryke, klemme og kysse på henne uten å se at hun led...

Tenker på deg hver dag Milli...Ønsker deg alt godt og håper du klarer å sove og spise osv. Det er viktig at du får til slike ting selv om du er i en sorgprosess...alt blir mye verre om du ikke tar til deg nok næring, så lov meg å passe godt på deg selv!!!

Stor klem!!!! (,")",)

-Mama Cat -Lykkelig-

21.okt.2009 kl.23:37

Sender en varm klem til deg <3

Hilsen fra en Englemamma <3

duracellbaby

21.okt.2009 kl.23:41

Har veldig lyst til å legge igjen en kommentar til deg, men vet absolutt ikke hva jeg skal si/skrive...

er helt tom for ord. Dessuten ser jeg ikke hva jeg skriver da tårene virkelig renner i strie strømmer her. Så trist og jeg tenker fortsatt på dere og håper dere kommer styrket ut av dette (er det mulig?)

Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske jeg ALDRI kom over bloggen din, rett og slett fordi jeg blir så vanvittig trist inni meg. Men samtidig føler jeg det er bra på en måte, klarer ikke helt forklare hvorfor. Bloggen din har ihvertfall fått meg til å tenke....at man ikke skal ta alt som en selvfølge og at man bør sette mye mer pris på det man har.

Stoooor klem fra meg til deg :)

Silje Elise

22.okt.2009 kl.00:02

Vil bare si at jeg tenker på dere! Håper det går bra, etter forholdene, med deg og din kjære, og at dere støtter hverandre i denne vanskelige tiden.. Raphael har satt spor i mange hjerter rundt om i landet gjennom bloggen din! <3

Mange varme tanker fra meg!

Stine!

22.okt.2009 kl.01:07

Jeg hikster, og tårene renner å renner å renner!

Veldig sterkt å lese dette! Takk for at du deler, tror du gjennom denne bloggen har fått hjulpet mange! Ufattelig trist at det gikk som det gikk, og utrolig av deg at du greier å fortelle oss om det! TAKK! Det var veldig fint at hele familien fikk hilse på Raphael, det hadde jeg verdsatt utrolig høyt, både som mor og familie.

Stå sammen, jeg håper det går bra med dere! Å igjen, TAKK!

Klemmer, tanker og tente lys fra Stine!

marry

22.okt.2009 kl.07:57

hei hei

jeg, som alle andre som har lest bloggen din, sitter her med tarer rennene nedover kinnet mitt.. disse tarene er for deg som har klart a skrive sa detaljert om fodselen til babien din, tarene mine er for hvor modig og sterk du er som person.

jeg haaper og vet at du kommer til a klare deg kjempe bra, :)

tusen tusen takk for a dele livet ditt med oss lesere..

masse varme klemmer og tanker til deg og familien din :)

Line

22.okt.2009 kl.09:17

Dette er en så sterk historie at ord blir fattige... Du er sterk som klarer å dele dette med oss lesere. Flott at dere fikk den dyrebare tiden dere fikk sammen med Raphael.

Lykke lykke til steke jente

Eva

22.okt.2009 kl.10:20

Sitter her med tårer i øynene, helt tom for ord..

Så sender deg en haug med klemmer..

Monica

22.okt.2009 kl.10:43

Huff, jeg sitter her og gråter, og synes så forferdelig synd på dere. Jeg skulle så inderlig ønske alt gikk bra. Du er utrolig sterk, og vi er så mange som tenker på deg. Mange gode klemmer:)
SÅ koslig att du titter innom så ofte da=)

er ganske ofte innom din blogg åsså.

Ane

22.okt.2009 kl.14:17

Sterkt skrevet av en sterk mamma!

Kjærligheten du har til din lille Raphael skinner igjennom alt du skriver, han var virkelig heldig som fikk deg som mamma.

Jeg har noen barn ( som du vet ;) og kjærligheten til ens egne barn er ikke noe som vokser jo lenger tid man har sammen. Kjærligheten er der med full styrke fra første øyeblikk!

Fra det sekundet de er ute i verden føles det på mange måter som om de har eksistert for alltid, for de er en så stor og viktig del av deg.....det føles som om de er hele hjertet ditt!

Tenker veldig masse på dere! Klem

Miriam LaBreche

22.okt.2009 kl.14:32

sv: ja jeg er helt enig... !

har fortsatt ting som tilhørte henne stående framme enda, jeg får meg bare ikke til å legge d bort enda.. og d er ikke noe rett eller galt, eller noe tidsfrist på sånne ting, som du sier, de må komme av seg selv...

men d er ikke lett nei:`( og jeg skal ikke si at d går over eller blir lettere etterhvert, for jeg har enda ikke sett noe til det. MEN d blir lettere å leve med smerten... den tar ikke like stor plass i hverdagen som i starten... og man får flere "friminutt"...

huff, jeg kjenner meg sånn igjen i beskrivelsene dine av dagenn... alt er fjernt og uklart, kanskje bortsett fra da hun lå i armene mine... da sto verden stille..

Anniken

22.okt.2009 kl.15:30

off, så utrolig trist! Tårene triller her jeg sitter.... kunne så ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe dere! Tenker utrolig mye på deg, og jeg synes du er en vanvittig tøff og modig jente!

Mange mange klemmer til deg!!!!

Linda

22.okt.2009 kl.16:03

Jeg beundrer deg på det sterkeste at du klare å være så sterk som du er.

Har følt med litt på bloggen din, og har måtte hatt en del pause i lesingen å tørket en del tårer. Er ufatelig at verden skal være så urettferdig.

Kondolere så mye til dere alle, ta godt vare på hverandre i denne tunge tiden fram over..

Sender også mase varme klemmer til deg!

Lizbeth Victoria

22.okt.2009 kl.17:14

Så utrolig trist og lese, tårene bare renner. Ta godt vare på deg selv..

Har lyst til og gi deg en varm og god klem <3

Marte-Kristine

22.okt.2009 kl.18:18

Nok en gang føler jeg meg tom for ord over det du skriver..

Og nok en gang vil jeg sende dere gode ord,tanker og klemmer!

Minnene om lille,vakre Raphael vil alltid leve videre i deres hjerter.. Og han vil alltid røre mange hjerter rundt om i det ganske land,siden du har vært så sterk og åpen om deres situasjon..

Takk for det!

Mamma`sverden

22.okt.2009 kl.19:32

Det var vel ikke lett for deg heller da, å måtte vekke opp de gamle tankene fra den tiden for så å få samlet det her. Det var mange som ventet på dag 3, men om du ikke hadde skrevet det så hadde det jo ikke gjort noe:)

Men samtidig så var det så flott av deg å dele dette med så mange!

Kanskje synes du selv at det er litt godt å skrive om det?

Jeg vet hvertfall for min egen del, at hvis det er noe tungt jeg går å bærer på, så hjelper det å få det på papiret. :)

Oioi, det er gøy med noe nytt!:D

Hvilken sofa ble det da?

Kanskje vi skal klage på vår vi også, så får vi ny!;)

Pearl

22.okt.2009 kl.19:47

Anonym, vi prøver så godt vi kan :)

Elin-Marie, en av tankene jeg hadde da jeg starta bloggen var at kanskje andre i liknende situasjoner kunne dra nytte av bloggen min, så jeg håper virkelig den kan ha vært til hjelp for noen.

Raphael vil alltid leve videre gjennom oss.. For meg er han på en måte ikke død. Og en dag vil han nok få søsken :)

Takk for en utrolig fin kommentar!

JB, jeg føler meg vel egentlig ikke så sterk,.. Men jeg prøver. Glad du fortsatt følger med!! Du er jo en av dem som har fulgt meg lenge.

Klem

En mamma, dette var ikke et lett innlegg å skrive, det kan jeg si med en gang. Men så er det sånne lesere som deg som gjør det virkelig verdt det!

Alle minnene er veldig dyrbare, selv om de er vonde. Avstøpningene er jeg evig takknemlig for! Takk for tankene.

Linn, takk for gode ønsker.

Anett, det er så sant, så sant! Takk for ordene :)

Elvira, jeg prøver å skrive så rett fra levra som mulig og jeg har virkelig fått oppleve medmenneskelighet på et helt unikt plan. Både gjennom å få direkte kontakt med enkelte på bloggen OG å få så mange gode ord fra så mange fremmede mennesker. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Jeg blir overveldet av all godheten fremmede mennesker har vist.

Helene, Takk for lykkeønsker og fine ord! Utorlig bra at det går bra med jenta di!! Du har kanskje hatt dine lange dager på intensiven du da? Huff..

Klem

moimoi, håper alt er bra med din lille og at den premature tiden gikk greit. Intensiven er jo ikke akkurat det stedet man vil oppholde seg etter at babyen er født.

Det var en fin setning du kom med, " du har kjent barnet ditt så lenge som du har hatt sjans og mista barnet ditt, det har også de som mister sin 4åring." Kan ikke få sagt hvor sant det der er!!

Liss- Ellen Hansen, savnet er ille, spesielt den smerten inne i hjerte, Takk for lykkeønsker :)

hanne b og Misai, takk skal dere ha!

Anonym, det er mange ganger lett å dele, for jeg har fått så utrolig mye ut av denne bloggen, med tanke på kontakt.

Takk for kondolanser.

So, ja, jeg skjønner at du kan kjenne deg igjen! Takk for lykkeønsker.

Camsen, takk for medfølelsen

Maja, takk skal du ha.

orakel, det var veldig trist...men samtidig så var det så godt å holde han og kose med han. Ville aldri slippe han egentlig..

Jeg setter så pris på at sjørøveren min har satt sine spor!

Jeg merker at kreftene blir for tappet, er mye sliten om dagen og håper jeg kommer meg "ovenpå" når det gjelder energi snart! Savner å jobbe, møte folk og være produktiv.

Takk for fine ord.

Ina Christine, takk skal du ha.

Cesilie ab, takk. Håpet hadde vi også, og vi synes det hele er veldig urettferdig! Disse klaffene i urinrøret er så meningsløse, en liten bagatell som gjorde så mye skade...

Stine, takk skal du ha! Så mange fine ord! Jeg er veldig glad for at familien fikk komme og se han!

Line og monica, takk skal dere ha :)

Marry, Takk for gode ord! Vi vil nok klare oss, selv om det er veldig vanskelig.

Ane, kjære Ane, jeg var heldig som fikk han, selv om det vare var for to dager, eller noen timer om man skal se det sånn.

Som du sier, kjærligheten kommer for full styrke med en gang.. det var utrolig deilig, men så utrolig vondt! Raphael føltes som en del av hjertet mitt, for nå er det som om en bit av det er borte.

Klem

Anniken, skulle ønske jeg selv kunne gjort noe... men livet er vanvittig kjipt noen ganger..

Takk for klemmen ;)

Lizbeth victoria, takk for klem :) Prøver å ta vare på meg selv så godt jeg kan!

SigneMarie !

22.okt.2009 kl.20:43

SV:

Jeg skjønner godt at du ser sånn på det!

Dattera mi begynner å bli litt bedre nå ja.. Legen mente at det bare var et virus :)

Kristine

22.okt.2009 kl.20:47

Huff, det er vanskelig å finne de rette ordene jeg vil skrive.

Jeg sitter her og er helt tom etter å ha lest det du har skrevet.

Det er så vakkert men samtidig så veldig trist! :/

Du skal i allefall vite at jeg tenker masse på deg, håper virkelig du kommer deg etterhvert.

Raphael var ett mirakel som forsvant så alt for fort, han lever videre i minnene hos dere.

Du er virkelig en sterk og beundringverdig kvinne!

Mange klemmer fra Kristine

Mariann

22.okt.2009 kl.22:08

tårene bare renner her. så ufattlig trist. mistet nylig ett barn selv og jeg var bare 14 uker på vei. så jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å miste ett barn som er helt ferdig utviklet som du kan holde og kjenne på. Nå har jeg en datter på 10mnd fra før så henne er en stor og god trøst. Men jeg håper virkelig at d går bra med deg etter en stund. Rafael vil alltid vere en del av dere og med dere uansett. og jeg håper du har mange rundt deg som er der for deg 24 timer i døgnet når du trenger noen. Det er VIKTIG!

Takk for at du delte dette med oss. og håper du vil prøve å få ett barn til, for en så sterk kvinne som du kommer til å bli verdens flinkeste mamma <3 stooooooor klem

tinamaogbabybenjamin

22.okt.2009 kl.22:14

SV, Tusen takk for det! ;)

Jeg skrev forresten en kommentar til dette innlegget i går, men der at den ikke er her, det var merkelig. Uansett, så ville jeg bare nok en gang kondolere. Det er så gripende og trist å lese om dagen du mistet lille gutten din. :/ Historien din hatt satt spor i meg, jeg tenker ofte på deg og lille Raphael.

Stor klem fra Tina og Benjamin <3

Wendy

22.okt.2009 kl.22:35

Utrolig flott at du klarer på en måte å sette ord på følelsene dine.

Tenker masse på deg :-)

Klem Wendy

Ann Siri - Jørgen's mamma

22.okt.2009 kl.22:43

sv; kan ta det på mail?:)

ann_siri_pia@hotmail.com

Andrea

23.okt.2009 kl.00:06

Hei! Har lest absolutt alle innleggene på bloggen din, og må si jeg er utrolig imponert over all den styrken dere har hatt gjennom hele svangerskapet!! Tårene kom da jeg leste dette innlegget. Så ufattelig trist, men samtidig en så fin avskjed...

Sykepleier Silje virker som en fantastisk person. Hun har vel satt dype spor hos dere, vil jeg tro.

Vil bare si at Raphael lever videre med dere - i hjertene deres. Så du tidligere hadde skrevet at du tror på det åndelige. Ånden hans vil alltid være der for å ta imot alle gode tanker fra både dere og alle andre.

Sorgen vil alltid være der, men det vil bli bedre med tiden.

Sender dere mine varmeste tanker, og håper det vil gå deres vei neste gang!

Mange mange klemmer til dere!

Malene

23.okt.2009 kl.09:03

Det er det verste som kan skje et menneske, og jeg unner ingen å oppleve det..Det er desverre de beste som drar fra oss først.

Sender dere en varm klem og ønsker dere alt godt, selv om det beste ikke kan komme tilbake..

Antemor

23.okt.2009 kl.09:14

Tårene triller når jeg leser dette. Det er ikke annet enn urettferdig at dere måtte oppleve dette. Uansett om man har et barn 2 timer,2 dager eller 2 år er du fullt og helt en mamma som har mistet sitt barn. Og det er noe ingen burde gå igjennom. Du er utrolig sterk, og jeg beundrer måten du har delt dette vonde med oss.

kristineblomquist

23.okt.2009 kl.10:58

herrefred. klarte ikke lavære å gråte når jeg leste dette. Så utrolig trist! Varme tanker til deg og familien.

Christina ballerina ;)

23.okt.2009 kl.13:09

Jeg klarer nok ikke sette meg inn i hvor tom man føler seg etter noe sånt. Jeg har jo tre barn som lever i beste velgående, men jeg kan jo bare tenke meg hvor grusomt det hadde vært om de ble revet bort fra meg... Og jeg har INGEN tvil om at det er like ille om det er etter to dager eller fem år.... Det er jo barnet ditt...!

Jeg har fulgt med regelmessig, og tenkt masse på dere.

Og sender dere mange varme tanker.

TAKK for at du/dere har delt dette med oss, det er sterkt gjort,

og jeg vet ikke om jeg hadde klart å gjøre det selv.

kos og klem

Lena

23.okt.2009 kl.13:14

Nå renner tårene her, dette var nok en gang utrolig sterk lesning.

Klem til dere!

Astri

23.okt.2009 kl.14:58

Hei, kom tilfeldig over bloggen din og føler for å legge igjen en hilsen til dere. Mammahjerte mitt gråter for dere. Husk at lillegutt vil alltid være med dere i hjertene deres, kos dere med minnene! Er godt å lese at dere ble tatt godt vare på på sykehuset og at folk der gjorde det de kunne for dere. Og godt å høre at dere og familien fikk tatt ordentlig farvel med han.

Sender hundrevis av varme og gode tanker til dere.

Gro

23.okt.2009 kl.15:13

Hei

Har fulgt bloggen din ganske lenge, og håpet sterkt sammen med mange andre at dette på mirakuløst vis skulle ende godt!

Føler uendelig med dere og vil bare si at det er gripende å lese din historie. Du har en fantastidk evne til å formidle følelsene dine rundt alt dette. Det er en sjelden gave som jeg tror kan hjelpe mange andre i lignende situasjoner. Kanskje også hjelper det deg?

Ønsker deg og din kjære alt godt for fremtiden, ta vare på hverandre, minnene om Raphael, og ta en dag av gangen!

Klem fra en mamma

inger lise

23.okt.2009 kl.16:37

ord blir fattige.

du er utrolig sterk og flink som klarer å sette ord på de følelsene og det som har skjedd den siste tiden.

tårene triller og mamma hjertet verker for deg å dine.

noen ganger er verden rett å slett urettferdig.

men det var godt å lese at dere hadde han hos dere når han ble en engel.

den beste mammaen og pappaen han kunne ha fått.

og som elsker han over alt på jord.

og den tiden du fikk alene sammen med din lille Raphael hørtes

utrolig fin og dyrebar ut.

og minnene du har har du for evig.

sender dere masse gode tanker å klemmer.

Monica

23.okt.2009 kl.17:17

Det er veldig trist å lese bloggen din, har fulgt med dere ei stund.

Jeg har selv mistet et barn, han ble bare 4 mnd gammel og døde av en dødelig kromosomfeil. Du skriver at kanskje mange mener at det å miste et barn så kort tid etter fødselen ikke er like ille som å miste et barn som er eldre..... Mange vil nok finne på å si det og det skal du ikke ta inn over deg. Sorgen er like stor uansett når og hvordan, sorgen er individuell og det kan ingen ta i fra deg. Så ta den tia dere trenger til å sørge over Raphael. Han vil alltid være med dere.

Mange klemmer fra Monica

Marit

23.okt.2009 kl.18:05

jeg sitter her med tårer i øynene, kan ikke forestille meg hvordan det er å miste et liten baby..:(

Kondolerer så mye.

Mange varme tanker sendes til dere !

Solveig

23.okt.2009 kl.20:43

Kjære du, det er lenge siden jeg har kommentert her inne nå. Vi har jo hatt litt kontakt gjennom andre kanaler, men jeg tenkte jeg skulle få satt meg ned og gitt det en skikkelig tilbakemelding på alt du skriver her. Alt kommer ikke nå, det ville blitt skrekkelig langt, jeg får dekke noen punkter fortløpende. Oppsummert har du så rett i alt det du skriver ? vær trygg på det.

Aller først, jeg ser noen sier du kommer til å bli en fantastisk mamma i fremtiden. Vær aldri i tvil om at du allerede er en mamma, en utrolig flott mamma. Instinktet og reaksjonsevnen din lørdag morgen sier ALT om det ? Raphael har fått den beste mammaen han kunne få i denne verden.

Sorg kan ikke måles opp mot hverandre som en pissekonkurranse. Sorg og følelser vil alltid stå relativt i forhold til egen situasjon og bakgrunn. Men det vil nødvendigvis være forskjell på hvordan man bearbeider sorgen av et langt levd liv der man har mange felles minnestunder, eller et embryo der man har hatt store håp og forventinger om hvordan livet ville bli, eller som i deres tilfelle der en dødsdom blir servert tidlig i svangerskapet og kanskje visker ut skillelinjen mellom hva som kunne vært og hva som skulle vært og hvor minnene, planene og drømmene for barnets fremtid derfor blir naturlig begrenset av realitetene og isteden erstattet av en udefinerbar tåke.

Pussig at du sier at han på en måte ikke er død for deg, for jeg tenkte det samme forleden dag om min datter. Normen er jo å omtale de døde i fortid, men det er jeg overhode ikke i stand til. Jeg er konsekvent på at hun heter E (ikke hun het) og at A har en tvillingsøster (ikke hadde). Om det går over vet jeg ikke, men jeg håper ikke det?..

Du er i mine tanker stadig, jeg skal prøve å komme med mer senere.

Stor klem

Hilde&Tobias

23.okt.2009 kl.20:51

SV::Jeg er faktisk innom bloggen din opptil flere ganger pr dag, for å se etter oppdateringer. Og jeg føler at det er viktig å kommentere, tror du trenger det!! Jeg føler at jeg "gjør noe" med å vise litt empati....Og bloggen din gjør noe med meg, har fått meg til å forstå at man absolutt ikke skal ta alt for gitt.

Jeg er også glad du er innom min blogg & slenger inn en kommentar i ny & ne ;)

TinaTøftum<3

23.okt.2009 kl.22:17

Jeg sitter her å gråter jeg:(

Syntes ikke det blir kaotisk og lese i det hele tatt, syntes det er utrolig fint skrevet og veldig, veldig trist:(

Tenker på deg og familien din og ønsker dere alt godt:)

Anita

23.okt.2009 kl.23:36

Jeg klarer ikke holde tårene tilbake. Dette var forferdelig trist, vakkert,trist men fint skrevet. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan dette har vært/er for deg/dere. Ta vare på de fine minnene med gutten deres. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg beundrer styrken din. Iallefall styrken du viser her ved å skrive fra a-å.Det er beundringsverdig!! Ønsker dere alt godt. Veldig fint å lese at dere hadde en god opplevelse på sykehuset, med personale osv. Hun sykepleieren høres helt fantastisk ut.

Tenker på dere!

Ta vare på hverandre.

:)

Lotte.

24.okt.2009 kl.00:28

Utrolig grpende å lese dette. Sitter med trer i øynene, og kan egentlig ikek forstå hvorfor det skal skje slike ting. Hva som gjør at noen får ha barna sine i alle år, mens noen mister dem etter noen dager.

Jeg kommer aldri til å kunne sette meg inn i hvordan ting føltesfor dere, men jeg har ekstremt stor psympati for deg og din samboer...håper alt går bedre med dere nå.

Moniqas

24.okt.2009 kl.00:54

Jeg må bare si meg enig i det Solveig skriver, og jeg tenkte det selv da jeg leste noen av kommentarene: du ER mamma.

Akkurat som meg så er du mamma, selv om vi ikke har barna våres her sammen med oss. Og det kan ingen ta ifra oss.

Lena

24.okt.2009 kl.09:57

Jeg var innom bloggen og leste i går, men da ble det bare en kort kommentar - fordi det rett og slett ble trist og følsomt og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

Jeg er selv gravid og mamma til 2, så jeg skjønner så utrolig godt hvor fælt det må være å ta farvel med barnet sitt. Jeg har ikke opplevd dette selv, men det er ikke vanskelig å tenke seg til hvordan dette må være. Jeg får vondt bare av tanken.

Selv har jeg mistet tidlig i svangerskapet 3 ganger. Selv om mine spirer forlot meg nesten før de hadde kommet, opplevde jeg sorg. Jeg gråt og gråt og tok meg tid til å sørge over de livene som aldri ble noe av. Nå går en slik sorg riktignok ganske fort over igjen. Det kan ikke sammenlignes med det å miste et barn, en sjørøver......

Jeg tror absolutt denne bloggen kan være til både trøst og hjelp for andre som er eller har vært i sorg. Du er så åpen og lar andre få ta del i den prosessen det er å miste. Takk for åpenheten din Pearl. Du er rett og slett en vakker sjel og mamma.

Jeg kommer til å følge bloggen din videre. Dere kommer til å være i mine tanker. Jeg tenker på dere ofte. Klem

johanne

24.okt.2009 kl.11:30

Du er i mine tanker..håper det går bra med dere..

Finner ikke ord, vil bare gi deg en god klem..:)))

Anne - ung mamma og mer

24.okt.2009 kl.12:56

Så trist :'(

Kan ikke forestille meg hvordan det må være å miste et barn som har blitt født. Med en gang de er ute, så kommer det følelser man aldri har kjent før. Følelsen av å virkelig elske noen av hele sitt hjerte, noen man ville gitt sitt liv for. Jeg tror også det er like ille å miste et barn som akkurat har blitt født, fordi følelsene kommer med en gang. Om barnet er 20, så er man like glad i de, men man har flere minner å ta vare på. Har fortalt bestemoren min om bloggen din, hun leser min hver dag, så jeg tror hun har vært her inne også.

Den dagen vi fikk vite at Raphael ikke klarte seg, ringte jeg Simen som var på tur til nordnorge og fortalte det, vi leste bloggen din sammen. Han visste ikke hva han skulle si han heller :(

Sender deg masse klemmer fra oss <3

Linda

24.okt.2009 kl.14:26

Enda et kjempe trist innegg, Pearly. Jeg klarer ikke holde på tårene når jeg leser. Igrunn så er det godt å grine litt. Er ikke riktig å holde igjen tårene når man leser hva dere har vært igjennom. Det føles godt å grine på deres vegne, det føles riktig.

Det er så utrolig sterkt at du deler dette med oss. Man lærer virkelig å sette pris på de viktige tinegene her i livet. Er inne å leser innleggene dine hver dag, om og om gjen. Synes du er en fenomenal jente som klarer å komme deg igjennom dette og er så flink til å sette ord på dine følelser, det er beundringsverdig.

Jeg håper så inderlig at det går bra med dere.

En varm hilsen fra meg

Mailin

24.okt.2009 kl.19:46

heregud jeg gråter. Ingen fortjener dette.

kondolerer !

Trinity

24.okt.2009 kl.22:10

Det er så urettferdig at noen er nødt å oppleve det dere har gått gjennom!

Tårene triller og jeg får vondt langt inni hjerteroten.

Så ufattelig trist lesning!

Varme klemmer fra meg!

Lisbeth

25.okt.2009 kl.11:28

Rørende, trist men også vakker lesning. Beundrer deg som klarer å dele dette med oss som følger bloggen din. Blir jo glad i deg da, selv om jeg ikke kjenner deg.... Lille Raphael, Sjørøveren og Englebarnet er nok et sted der ute og er stolt av mamma´n sin tenker jeg. Din kjærlighet til ham lyser jo igjennom hver eneste setning du skriver. Han ønsker nok at dere får et godt liv også etter dette. Ha det så godt dere kan, stooore klemmer sendes deres vei fra

En farmor.

Veronika

25.okt.2009 kl.20:05

Mitt hjerte blør for dere og tårene triller når jeg leser det du har skrevet, det er så ufattelig ondt å være englemamma. Dere er heldig som har så mange minner fra den korte tiden Raphael fikk tilbringe hos dere. Og at du finner styrke i å dele Raphaels korte liv med oss her ute i bloggverden på den måten du gjør, jeg beundrer deg! Klem

cecilie

25.okt.2009 kl.20:45

Årh. Jeg sitter her med tårer som triller nedover kinenne. Det må være så utrolig vondt å miste noe som man er så utrolig glad i.

Det krever mye mot å dele dette med oss. Bare å tenke på det er forferdelig, og når du i tillegg skal skrive det ned for å dele alt dette med oss. Jeg vet at jeg ikke kjenner deg, men jeg er stolt over deg.

Varme klemmer <3

Hege

25.okt.2009 kl.21:36

Jeg har ikke så masse å si jeg heller, men jeg har fulgt med her inne siden dere mistet gutten deres (link på barnimagen).

Synes du er utrolig sterk som klarer å skrive her inne i den tunge tiden.

Jeg kan bare si at jeg kondolerer og føler med dere.

Har grått mang en tårer her inne i bloggen din, takk for at du vil dele det med andre.

Åse Iren

27.okt.2009 kl.13:07

Jeg er helt tom for ord, og full av tårer i ansiktet..

Kondolerer

Ord blir nok fattige i en slik sorg, men du fikk værtfall sett ham, og holdt ham

Ett lite englebarn

Katrine Birgitte

27.okt.2009 kl.14:12

Huff..

Jeg har fulgt bloggen din fra dag en, men har aldri hatt ord å komme med. Hvert innlegg har gitt meg tårer i øynene og en trang til å plukke opp mitt eget barn å bare holde henne så nært meg som mulig. Jeg sitter nå med tårer langs kinnene og en kjempestor klump i halsen. Dette er noe ingen fortjener å oppleve, å jeg håper virkelig at Raphael en dag får en frisk søster eller bror, for dere fortjener å se et barn vokse opp. Som flere sier så blir ord fattige, å det blit vanskelig å ordlegge seg på rett måte og vi alle håpet virkelig på et mirakel gjennom hele denne tiden. Syns det var kjempeflott at dere fikk den siste tiden med han, å alle minnene dere fikk skapt på den korte tiden. Ønsker dere lykke til, å håper som sagt at dere får oppleve familielivet, for det finnes ikke noe større enn det!

Katrine Birgitte

27.okt.2009 kl.14:13

Glemte å neven hvor utrulig sterk du\dere må være, som klarer å holde der oppe og ikke minst dele denne historien! Syns dere burde være stolte av dere selv! Raphael kunne nok ikke fått bedre foreldre.

This is Erin <3

28.okt.2009 kl.01:44

Hei pearly!

Det er en stund siden jeg har vært her.. Det er vel en uke nå... Og jeg har så dårlig samvittighet.

Saken er at jeg gråt mye de dagene dere var på sykehuset, klarte ikke tenke på annet egentlig. Også uken etter... Jeg gråt og gråt, leste innleggene dine om og om igjen...... Mange tenker nok egoist.. men jeg hadde det så ufattelig vondt på deres vegne, jeg så for meg lille Raphael og fikk det ikke ut av hodet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det... men det er en merkelig følelse å sørge så mye for mennesker man aldri har møtt..

Du skal vite at jeg har tent lys for dere hver eneste dag, og tenker på lille guttemannen Raphael.

Nå er jeg uansett på plass igjen, utstyrt med kleenex. Ja, jeg har da lært!! Sitter å hulker faktisk.

Håper dere tar godt vare på hverandre.

Klem fra Erin.

Mariann

28.okt.2009 kl.15:58

Hadde jeg ikke sittet på jobb, hadde jeg grått øynene ut på meg da jeg leste innlegget ditt. Det må være det verste, det aller aller verste man kan oppleve. Du er sterk som står oppreist etter dette, det må jeg si..

Kondolerer så mye..jeg vet ikke hva annet jeg skal si..

Stine <3

29.okt.2009 kl.18:49

så utrolig grusomt, jeg vet ikke hva jeg skal si. Men tårene triller og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for dere- selvom jeg ikke kjenner dere.

Du er veldig sterk som greier å komme deg gjennom dette, lykke til videre.

Og kondolerer, vet ikke hva annet man kan si :(

Jakob // fr3sh

29.okt.2009 kl.20:35

jeg føler virkelig med deg!

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

25, Oslo

Jente som bor i Oslo med samboer. Etter et risikosvangerskap døde vår sønn. Bloggen startet jeg rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner. Kontak: pearly20092009@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits