Andre dag på sykehuset.

Jeg sov veldig uorlig natt til fredagen, men mye smerter. Likevel våknet jeg opp klokka syv eller noe, igjen med smerter og fikk absolutt ikke sove igjen. Nok en gang, mere smertestillende og ut med kateteret. Sambo hentet mat og jeg fikk hjelp til å dusje og skifte bandasje på såret.
Fredagen gikk litt i tåken, så jeg husker ikke alt. MEN dette er dagen da Raphael stabiliserte seg enda litt mere og vi fikk enda litt mere positive nyheter.

Blodsukkeret og blodtrykk hadde stabilisert seg, fortalte barnelegen da han kom ned til oss på morningen.
- Likevel, dette er en kritisk situasjon, og dette er et dødssykt barn, sa han.
Vi tok ordene til oss, men gjennom hele fredagen kom det små, gode beskjeder. Han stabiliserte seg enda litt mere. Raphael hadde kateter og han begynte å produsere urin. Blodig først, men utover kvelden så ble det gult. Nyreproduksjon var i gang på et eller annet nivå! Det var helt utrolig å høre dette og nå kom håper for alvor.
Lungene var den kritiske delen. De ville ikke ta inn verken oksygen eller blod, men utover dagen ble oksygenmetningen god. De viste til tall, litt vanskelig å forstå. Men uansett, de ville ha dette tallet over 90, og jommen karret ikke dette tallet seg helt opp til 94 på et tidspunkt. Var dette virkelig mulig??? Vi ble sjokkert.
Raphael fikk max av alt han kunne få, og hadde det ikke vært for respiratoren, hadde nok ikke han klart dette. Han fikk god hjelp til å puste. Lungene var punktert og fulle av væske, så de ble drenert, han hadde ledninger overalt, i munnen, i magen i sidene...

Moren og faren min fikk se sitt barnebarn på fredagen. Sykepleierne hadde fortalt mamma at Raphael reagerte på min stemme og kjente meg igjen. Dette fikk ikke jeg med meg, men har fått vite i ettertid. SÅ UTORLIG DEILIG Å VITE!!!!
Jeg glemmer heller aldri da jeg ble trillet opp den torsdagen og han klemte handa mi så vidt da jeg stakk handa mi bort til han.

Lungene til Raphael hadde en pæreform. De var store nederst og tynnere høyere opp. Dette fordi at de hadde vokst nederst, men ikke utviklet seg øverst. Jeg tror de fleste legene skjønte at dette ikke ville gå, men de prøvde alt. Raphael fikk masse smertestillende og var relativt neddopet for at han skulle ta i mot oksygen og medisiner han fikk. Han hadde det ikke vondt, og det er godt å vite.

Fredagen var vi oppe hos han tre ganger, jeg kunne sittet der i evigheter, men slet med smertene. Må si at jeg ble ganske dreven på rullestolen! Fredagen fikk han navnet sitt. Et navn vi har hatt i hodet gjennom hele svangerskapet, mitt favorittnavn. Vi hadde aldri intensjoner om å døpe, planen vår var navnfest. Verken jeg eller sambo er troende, eller medlem av statskirken, så det ville vært unaturlig for oss. Derfor ble ikke Raphael døpt. Jeg mener at et navn er like mye verdt uansett,

I tillegg møtte vi verdens flotteste intensivsykepleier som hadde ansvaret for Raphael denne dagen/natt til lørdag. Silje het hun. Hun tok bilder av oss, hengte opp på sengen, tegnet små hjerter og laget rammer og slikt på bildene. DET betydde mye for oss. Hun var utrolig!
Jeg pumpet litt denne dagen. Raphael lå med tuber i munnen og kunne selvfølgelig ikke drikke, men vi brukte litt av melken til å legge på leppene hans, som sykepleieren rådet. Det var spesielt, men litt fint også.
Vi fikk også møtt legen som har fulgt oss fra uke 25, og fortalt han at guttungen var i live. Vi fikk senere vite at han hadde vært oppe hos Raphael for å se hvordan det sto til med han. Det betydde også mye.
Alle vi var i kontakt med var rett og slett utrolig varme og snille. De virket interessert og alle ville se bilder.
Vi ble tatt godt vare på og det var fint. Spesielt siden jeg følte meg så himla liten med alle smertene. Jeg fikk jo smertestillende hele tida.

Før jeg skulle legge meg dro jeg opp til han alene og ble der en stund.. Bare for å se på han, og være der med han. Han lå på denne respiratoren og ristet, men meg teppe rundt seg og varme fra sengen/aparatet han lå på.
Det gjorde meg mere rolig å være der. Natt til lørdag var lik fredag, preget av smerter. Lå og skalv husker jeg, mere piller, litt søvn, mere piller.. slik gikk natta.

angels

Det ble  litt rotete dette her tror jeg, men det er som sagt fordi fredagen gikk litt i tåka for meg. Jeg husker rett og slett ikke all informasjonen. Jeg fikk ikke engang med meg at stingene vikl begynne å gå bort etter 10-12 dager! Det var masse jeg ikke fikk med meg, som heldigvis min sambo og mine foreldre fikk med seg.
Jeg husker ikke så mye mere fra denne dagen, annet enn det sterke håpet, roen når vi var hos han, de snille menneskene og gleden som tittet frem i ny og ne....

31 kommentarer

// vaskekost / tvillingmamma //

17.okt.2009 kl.10:43

Og jeg leser hvert eneste ord og kjenner jeg synker sammen. Du er ufattelig sterk som klarer å sitte å dele dette med oss, det skal du ha. Du virker som et helt fantastisk menneske - og Raphael ER heldig som HAR deg. De dagene du fikk med prinsen er minner som du aldri vil glemme - det er kun deres, og bare deres. Raphael er så utrolig stolt av dere og våker over dere, han finnes i hvert eneste slag du kjenner slå i hjertet ditt - og han blir der, alltid.

duracellbaby

17.okt.2009 kl.11:26

er det mulig eller FURTS??

Les bloggen FØR du legger inn en kommentar!!!

Noen ganger (som her) passer det UTROLIG dårlig med en slik kommentar.

Pearly, jeg leser alt du skriver og tenker masse på dere. Ufattelig trist:(

Kiiine

17.okt.2009 kl.11:33

Syns ikke det ble rotete, du å skrive akkurat det du husker. Du er så flink og sterk, og tusen takk igjen for at du skriver!!

:)

Syns dette er så trist :(

15 oktober tente jeg lys kl 19 jeg og. for min lille datter som aldri fikk se dagens lys.

Og selfølgelig tenkte jeg på din lille sjørøver da jeg tente lys nr to :)
Jeg har ikke ord Pearly. Virkelig ikke.. Det å lese dette er så.. Tårene presser på.. INGEN fortjener å oppleve å miste sitt eget barn.

JB

17.okt.2009 kl.12:13

Tusen takk for at du deler dette med oss. Du er virkelig sterk! Raphael vil alltid være med dere.

Maren

17.okt.2009 kl.12:15

Det er vondt å høre det her.. Men jeg kom over et navn mens jeg leste. Silje. Jeg tror jeg vet hvem du mener, for vi hadde også en intensivsykepleier som var hos oss som het det. Elias lå også på riksen, denne jenta var utrolig søt og snill og var rett å slett bare en herlig jente. Hun tok bilder og sånt her også og skrev bak på de, en hilsen fra den lille som hun likte å kalle han.

Om det er hun som jeg tror det er så har dere vært veldig heldig med hvem som har vært der!

Tenker på dere!

Pearl

17.okt.2009 kl.12:28

FURST, kommentaren din er slettet, da jeg synes den var upassende. Jeg vil ikke bruke denne bloggen som en metode for andre å promotere sine bloggen på den måten.

Maren, det kan godt hende det er samme Silje, hun var utrolig søt og varm. Lyst hår..

Takk for støtten til alle dere andre. En av grunnene til at jeg velger å fortsette å dele dette med dere er all støtten alle har gitt meg. Det har betydd så masse, og det er merkelig at støtte fra så mange jeg ikke kjenner kan gi meg styrke.

Takk skal dere ha.

Helene

17.okt.2009 kl.12:41

Det er utrolig å lese det her. Du er utrolig sterk, som forteller om dette. Raphael vil alltid være med dere! Stå på!

Nicoline

17.okt.2009 kl.12:44

Du må være en sterk person! Kan ikke forestille meg hvordan du har det. Og det kan nok ingen før de har vært i en slik situasjon. Ble foreldreløs da jeg var 16, og det er tøft det og. Men vi får trøste oss med at alt blir lettere med tiden. Du må ta vare på de gode tingene du har fra de få dagene du fikk med han. Du kommer til å komme langt med det. Lykke til videre, jeg sender mange varme tanker.

Furts

17.okt.2009 kl.12:57

Kjære Pearly.

Vi vil bare beklage så mye for hva som nettopp skjedde. Vi mente virkelig ikke å gjøre dette. Vil bare si at det var utrolig dumt og idiotisk gjort å ikke lese innlegget før vi la inn denne kommentaren. Det var utrolig uppasende, vi har lært leksen vår.

Vi har lest bloggen din nå, og vi føler utrolig med deg, ettersom mange av oss som sitter her fellte en tåre! Vi håper du har det bra, og ønsker deg god bedring...

Igjen, beklager så mye Pearly!

Hilsen Furts.

fru Lyng

17.okt.2009 kl.13:11

Hei igjen pearl.

Og takk for svar/kommentar på min blogg.

Ja...det er tøft å miste et barn. Og spesielt så sent i svangerskapet som det dere har gjort.

Dere fikk jo et forhold til lille sjørøveren. Fikk se ham, føle ham osv. Så selv om jeg syns mitt tap var tungt, kan det ikke sammenlignes med deres tap.

Og det er herlig å lese om hvor godt dere har blitt tatt hånd om på sykehuset.

For det er jo slik det skal være..

Jeg syns ikke du har skrevet rotete i det hele tatt. Du setter oss inn i dagene dine. Hvordan de var, og jeg trur de fleste setter seg inn i disse dagene, og feller sine egne tårer på deres vegne.

ord blir liksom utrøstelig. For å miste et barn en har ventet på så lenge...ja det er en sorg ingen skulle få oppleve. Og en får bare håpe at det er slike historier som får igjennom enda mer oppfølging gjennom svangerskapet enn det vi har i dag.

Tenker masse på dere!!

varm klem fra fruLyng

Louise

17.okt.2009 kl.16:37

Måtte sende noen tanker til her..Er innom hver dag for å se hvordan det går med deg. Det høres ut som om du fikk noen gode stunder med gutten deres, selvom du var dårlig og han svak.

Det må ha vært uttrolig godt å kjenne den lille hånda hans rundt fingeren din, kjempet med tårene når jeg leste det.

Og jeg synes det er fint å lese at dere har hatt mange gode personer rundt dere på sykehuset, slike ting betyr alfa og omega.

Hvordan har du det nå? Har du kommet deg etter keisersnittet?

Dere er fortsatt i tankene mine.....

Elise -> snart mamma <3

17.okt.2009 kl.18:25

ord kan ikke beskrive tapet av sitt eget barn..

jeg vil bare si at du er ufattelig sterk som skriver dette nå.

Det var ikke rotete i det hele tatt..

Jeg tente lys for Raphael 15.oktober, og dere er i tankene mine..

En mamma

17.okt.2009 kl.18:34

For en vakker og ærlig skildring, Pearly:)

Når jeg leser det du skriver, føler jeg nesten at jeg er på sykehuset sammen med dere, som en slags deltagende tilskuer. Du er veldig flink til å få frem både fakta og følelser. Kanskje du skriver en bok en vakker dag, basert på bloggen din:)

Veldig rørende å høre om hvordan Raphael reagerte på stemmen til mamma, skjønner godt at det betyr mye for deg å vite dette. Det høres ut som om sykepleierne der er svært omtenksomme, og flinke til å hjelpe dere med å bevare minnene.

Håper du begynner å komme deg ifht operasjonen, strever du fortsatt med smerter?

Tenker veldig mye på deg, og ser frem til å følge deg videre:)

*stor klem*

Linda

17.okt.2009 kl.18:35

Kjære Pealy.

Sender deg mange varme tanker. Jeg beundrer styrken din.

Ta vare på alle de gode minnene med Raphael og bruk dem til å komme deg styrket gjennom sorgen. Du er utrolig sterk.

Tenker masse på dere.

♥ Linn Elisabeth ♥

17.okt.2009 kl.18:45

Synes ikke det var rotete i det hele tatt... Det er jo tankene dine, det som skjedde utifra ditt perspektiv og din hukommelse - ingen forventer en perfekt skildring.. det er mye bedre å fortelle det slik du ville sagt det om du pratet. Og at du i det hele tatt forteller synes jeg er beundringsverdig.. Jeg ser opp til deg for at du bruker ord og tanker i prosessen du nå går gjennom..

Det er bare vondt å lese når man vet utfallet, men samtidig tar jeg meg i å merke de spesielle øyeblikkene du forteller om og tenker at tid egentlig er relativt. Når man sitter og holder sitt nyfødte barn som er dødssyk i hånden, så stopper nok tiden opp og man suger til seg alt man kan av inntrykk.

Jeg er glad for at du fikk litt tid sammen med ham, at han ikke forsvant med en gang.. Det er det eneste positive jeg klarer å si, for ellers begynner jeg å gråte hver gang jeg leser bloggen din. Det blir så sterkt å lese ordene dine, og jeg føler med deg med hud og hår.

Hang in there babygirl!!!!!!

STOOOOR klem.... (,"(";)

Lisbeth

17.okt.2009 kl.18:51

Vet ikke hva jeg skal "si", men føler så intenst med dere i denne tunge tiden. Kan ikke sette meg inn i hvordan dere har det, og beundrer deg som klarer å sette ord på alt dette så raskt etter det har hendt. Kanskje veldig godt å skrive ned alt og få bearbeidet sorgen på denne måten. Ta godt vare på minnene dere har fra livet med den lille sjørøveren, dere har jo kjent ham i flere måneder. Lille Raphael, lille Sjørøveren, lille Englebarnet. Ååååå, det er så innmari trist... Er innom bloggen din flere ganger hver dag, gråter for dere og ønsker dere en så god kveld som mulig. Klemmer til dere begge fra en farmor.

ida

17.okt.2009 kl.19:49

Så utrolig. Selvom eg visste fra et tidligere innlegg at han ikke klarte seg, fikk eg et lite håp når eg leste dette innlegge, og eg bare smiler inni meg når eg leser om møtet me han og at han kjente deg igjen. Det va så utrolig å lese det hær. Kjenne at eg blir litt redd me tanke på at eg skal ha barn en gang. Også må eg bare si at eg sender deg og dine mange tanker <3

mk

17.okt.2009 kl.21:17

Har ikke ord. Du er utrolig sterk kvinne. Tenker mye på dere.

Lena

17.okt.2009 kl.22:24

Jeg tenkte det samme som en her oppe. Du skriver så varmt og levende - og ja det er som om vi er sammen med dere midt i det hele. Du har virkelig et talent for å skrive.

Og takk for at du orker å dele historien med oss. Det er en vond historie, samtidig veldig rørende å høre om den korte tiden dere fikk dele med deres sønn.

Håper det går greit med dere. Tenker på dere.

Klem

Henriette

17.okt.2009 kl.22:55

sterkt å lese. gråter

MINA

18.okt.2009 kl.02:02

tenker på dere!

astera&ingrid&iris

18.okt.2009 kl.03:29

utrolig sterkt. du skriver noe utrolig bra!

anne

18.okt.2009 kl.09:27

Hei Pearly, syns du er flink til å sette ord på ting. Så ufattelig trist og urettferdig at ikke dere fikk oppleve å ta med en nyfødt hjem.. All styrke til deg, og støtt deg på samboen i tunge stunder.. klem :)

MogE

18.okt.2009 kl.10:21

Om det betyr noe, så skriver du faktisk veldig bra. En historie uten følelser er ikke verdt mye, og det oppleves ikke rotete, du formidler veldig godt!

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Han er heldig som har deg. Andre, som sliter med det samme, er heldig som har deg, fordi du er flink til å dele, gi av deg selv. Og du er kanskje også litt heldig, fordi du møtte sønnen din. Og du bærer han helt sikkert med deg. Hver eneste dag.

a

18.okt.2009 kl.12:55

Tviler på pearly er intressert i hva Du mener om bloggen hennes i den settingen du nevner, du har tydligvis ikke giddi å sett etter hva denne bloggen her dreier seg om en gang.

Det der er veldig unødvendig og ikke minst upassende i denne sammenheng...skjerpings...

Tenker på deg pearly, håper dagene blir litt lettere etter hvert.

Klem

Luna

18.okt.2009 kl.13:03

tenker på dere, og tenker at du må være utrolig sterk som vl dele med oss fremmede..

Lilleprinsen vil alltid være med dere på en eller annen måte..

klem

toyaaa

18.okt.2009 kl.13:05

til a.

hehe, jaok? ;s det som er er at jeg synes pearly sin blogg er fin, så missforstod du det er jaok ;s.

Wenche

18.okt.2009 kl.14:27

Takk for at du deler så mye, håper dere finner styrke til å komme gjennom denne tunge tiden...

Kondolerer..

"Ingen er med oss for alltid,

tiden forsvinner så fort.

Men minnene får vi beholde,

til lindring når savnet er stort."

Monajenten

18.okt.2009 kl.15:16

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst å lese bloggen din, jeg får så ufattelig vondt inni meg.

Jeg tenker på deg hver dag, og tårene triller når jeg leser innleggene dine. Det skjærer meg dypt inn i hjertet å vite at noen mammaer og pappaer skal måtte oppleve å miste det mest dyrebare man har...det er så jævlig urettferdig, rett og slett.

Dette var ikke rotete i det hele tatt. Det var nydelig, rent og ærlig skrevet, akkurat slik det skal være. Jeg gruer meg til du legger ut dag 3.....:-(

Jeg skrev dette diktet på det andre innlegget også, men jeg skriver det igjen, jeg føler det sier så utrolig mye.

An angel in the Book of Life

wrote down our Baby´s birth

and whispered as she closed the Book;

Too beautiful for Earth

Guro

19.okt.2009 kl.13:07

Det er så vondt å lese alt dere går igjennom. Men jeg gjør det, og alle burde lese det! For livet er ikke alltid et glansbilde, det er så mange som ikke innser dette. Du er kjempetøff som deler alt med oss, det står det virkelig respekt av. Og du skal vite at du sannsynligvis gir mange et annet perspektiv på livet, og forhåpentligvis vil det gjøre dem til bedre mennesker.

Vi tenker på deg hver dag, stooor klem fra Guro og Alma.

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

25, Oslo

Jente som bor i Oslo med samboer. Etter et risikosvangerskap døde vår sønn. Bloggen startet jeg rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner. Kontak: pearly20092009@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits