Jøss! Merkelige greier

Jeg har omtrent nettopp kommet tilbake fra kontroll i dag. Der fikk jeg nyheter som jeg ble overrasket over, og jommen tror jeg ikke legen ble overrasket også.
Guttungen er STOR... altså, han veier estimert 2 kilo, noe som er mye for fostere på denne alderen. Jeg er 29, 5 uker på  vei, og vanligvis veier barn litt mindre enn to kilo nå. Slik situasjonen er så hadde jeg aldri trodd at han skulle være så stor!
Jeg spurte om det kanskje kom av at han ikke har noe fostervann og dermed ikke får "trent" nok, men legen trodde ikke det var grunnen.
- Du har vel mye næring å gi da, svarte han.....

Ikke bare det, men han beveger seg MASSE!! Altså, jeg kan se magen min flytte på seg innimellom. Jeg er ganske sikker på at den lille hadde raptus i går og i natt, for han har tatt helt av i magen.
Legen virket nesten litt overrasket over dette også. ALtså, det er IKKE unormalt at han beveger seg, men i og med at han ikke får strekt seg helt ut på grunn av manglende fostervann, så er det mye bevegelse og styrke i den lille.
På ultralyd så vi også at han beveger seg egentlig veldig fint.....
Ellers er situasjonen den samme. Blæren er noe mindre nå, men størrelsen har gått veldig opp og ned.. Begge nyrebekkene er utvidet, men den høyre er vel antakelig ikke skadet.
Lungene er ikke nok utviklet, tror man...
Men ellers er alt bra med den lille.

heart

Jeg har ikke blogga på en stund, rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe nytt å komme med, og fordi vi ikke har hatt en veldig heldig helg. Sønnen til min kjære ble lagt inn på sykehus, så det har vært mye frem og tilbake.
Jeg synes egentlig vi burde fått VIP- parkering på sykehusene i Oslo. Er jo fast inventar...
Det går mye bedre med guttungen hans og vi kan prøve å puste litt...

Vel, puste i en drøy uke til hvertfall...
Jeg blir antakelig satt igang om omtrent to uker. weeee. livredd egentlig, men jeg er så utmattet nå at jeg virkelig vil få det hele overstått og prøve å leve igjen..
Skriver mere om det seinere!!

Selvom jeg ikke har blogget har jeg vært her inne og jeg blir like rørt hver gang. Så mange lesere, så mange som legger igjen gode ord. Jeg blir satt ut! Kan ikke si annet enn takk.. Jeg blir målløs, for jeg hadde aldri trodd jeg skulle få så mange gode ord!!
Det varmer, det gleder og det styrker! TUSEN TAKK!!

17 kommentarer

Kristine

16.09.2009 kl.12:51

Kjære tapre deg!

Ønsker deg alt godt, og håper så inderlig at det går bra med den lille, selvom jeg skjnner at sjansene er små.

Håper du kommer styrket ut av dette....uansett utfall.

Tenker på dere alle.

Klemmer fra Kristine.

Therese

16.09.2009 kl.13:11

Hei.

Nå ble jeg litt mer glad (hvis jeg kan skrive det da) når jeg leste det, hvis han vokser så mye og er så stor så må vel det ha noe å si?? eller? Når jeg ble født så veide 2150 g, liten ja men man kan ikke akkuratt se det i dag:)

Vet ikke om det har noe å si jeg. Håper det.

Krysser fingren for dere og håper så inderlig dette går deres vei, er innom bloggen din hver dag vennen.

Jeg bare føler at jeg MÅ liksom.

Tenker masse på dere.

Klem Therese

Siriann

16.09.2009 kl.13:26

Jeg forstår det slik at den lille i magen din mest sannsynlig ikke kommer til å overleve når han kommer ut i denne verden?!

Men - nå som han vokser så mye, og beveger seg sånn, så må jo det bety noe?

Det betyr jo at han er en liten kjempe - som virkelig vil klare seg, ikke sant?

Og, da hjelper vel legene til?

Eller?

Jojoo

16.09.2009 kl.14:52

En sterk liten rakker du har i magen da ;) Overrasker han nå, kan han overraske når han kommer ut, jeg krysser hvertfall fingrene for det!

En mamma

16.09.2009 kl.17:19

Fikk litt sånn positive vibber av dagens innlegg... fikk også inntrykk av at kontrollen var en litt mer positiv opplevelse for deg enn hva du forventet..?

Tja...det at den lille gutten din ser ut til å være en sterk liten krabat, kan man vel uansett ikke se på som annet enn positivt..:)

Synes i alle fall dette var fint å lese om, og fortsetter å tenke på dere hver eneste dag. Du er sterk og tøff som klarer deg gjennom denne perioden, og attpåtil deler det med "resten av verden".

Det er nok mange som beundrer deg:)

Therese

16.09.2009 kl.20:43

Da var han stor for å være i uke 29 ja =)

Gutten min ble født i uke 29 og han var 1470 gram.

Gutten din er nok en tøffing!

Masse lykke til i tiden fremover.

Marianne

17.09.2009 kl.11:13

Så godt å "høre" fra deg igjen :) Er innom og sjekker bloggen hver dag. Tenker mye på deg og alt det som skjer i livet ditt. Har hørt om noe som heter lungemodningssprøyter, er det aktuellt i ditt tilfelle? Høres ut som en tøff liten gutt du har i magen hvertfall :)

Hopesanddreams.blogg.no

17.09.2009 kl.13:35

Tenker på deg...

Pearl

17.09.2009 kl.14:08

Kristin, takk for tankene!

En mamma, JEG ble jo positivt overrasket, men om legen ble det vet jeg ikke. Det virket jo sånn... men jeg mistenker at de sier minst mulig positivt så jeg ikke skal begynne å håpe for mye, så går det galt likevel.

Føler meg nesten litt plikta, selv om jeg også vil selvfølgelig, til å dele. I og med at det er så lite skrevet om konsekvensene av uretraklaffer, så vil jeg gjerne at andre kanskje skal få lese noe om det.

Marianne, lungemodningssprøyte er ikke aktuelt, da lungene antakelig er for underutviklet. I tillegg er det ikke noe fostervann slik at de kan modnes fortere... Var et par andre grunner til at dette ikke var noe alternativ også, men de husker jeg ikke i farten.

Men jeg liker å tro at han er en sterk liten krabat (kjennes hvertfall sånn ut!!), så får vi se om han har nok i seg for å klare seg utenfor min mage også, selv om troen ikke er der...

Solveig

18.09.2009 kl.09:26

Hei du!

Har fulgt deg i bloggen og tenkt fryktelig mye på deg denne uken selv om jeg ikke har lagt igjen noen kommentar. Aner jeg en spire av håp hos deg nå?

Det er utrolig hvordan vår egen kropp er inkubator for våre barn. At noe som er ?dødsdømt? kan leve så friskt og raskt og vokse som om alt er helt normalt så lenge de er i vår livmor!! Det er ubeskrivelig sykt!! Vekstestimeringen er ofte så som så, mine tvillinger ble målt til 2,5 og 2,9 men viste seg å være 2,7 og 1,9. Det er fantastisk hvordan millimeter i forskjell på yttermål og innermål kan utgjøre mange gram. At blæren går opp og ned betyr jo faktisk at det er noe gjennomstrømming av fostervann, hos meg så de ikke blære i det hele tatt.

Jeg skjønner at du er sliten, man blir nesten skitsofren av å gå slik som du gjør. Hver situasjon er helt unik, men kjenner meg som sagt en del igjen. Det å gå gravid, være stolt over det, men samtidig unngå praten som følger fordi det er så vanskelig å prate om. ?Ja. Jeg venter, har termin xx, vokser mye, kvalme, bekkenløsning, kjenner spark, hikking etc, men gleder meg ikke til fødselen for den skal ikke få leve opp fordi?..? Skrekkelig vanskelig å snakke om spesielt når magen er så synlig, og skrekkelig å høre om for de som får. Samtidig får du mange historier fra andre som har vært i samme/lignende situasjon. Det er enormt mange der ute som går med en historie men som ikke forteller den før du forteller din. Det er også en god forberedelse og sorgbearbeidelse å snakke det av seg, vanskelig men sundt. 

Om jeg skal komme med noen råd må det være å være mest mulig forberedt til de første timene etter fødsel. For meg var det ekstremt viktig at hun ikke døde alene i en kuvøse, jeg ville hun skulle være hos meg og sin tvillingsøster. Det var derfor avtalt at etter keisersnittet skulle hun ut for APGAR, deretter rett tilbake til meg for å dø på mitt bryst og nær sin tvillingsøster.

Solveig

18.09.2009 kl.09:27

Fordi hun levde så lenge ble hun tatt fra meg i kort tid for en røntgenundersøkelse i forhold til nyrer og blære, men levert tilbake til meg fordi de vurderte situasjonen dit at de uansett ikke kunne gjøre noe. Da det viste seg enda senere at hun fremdeles var i live ble vi tilbudt kuvøse på nyfødt natten over for at jeg skulle få litt søvn, men jeg insisterte på at hun skulle være hos meg. Tanken på at hun skulle dø alene var ikke til å leve med. Heldigvis (!!!!! Huff ja!!) slapp hun taket før det ble et relevant alternativ, lever de i flere dager så må man jo.

Utseendemessig var hun mye mindre enn målt og litt flatklemt nese fordi hun hadde ligget trangt, ellers var hun så vakker og spesiell som i et eventyr.

Etter at hun døde hadde jeg henne et par timers tid før de tok henne. Jeg fikk også avtalt at de trillet henne inn til meg på barsel (hadde enerom) dagen etter. Tror faktisk jeg hadde henne nesten hele dagen hos meg, koste og strøk hun som om hun var i live, men bare sov. Tok masse bilder av henne og henne med tvillingsøster. Skal ikke misjonere for mye på denne løsningen for her må alle gjøre det de mener er riktig for dem, men blant de som gjør lite, angrer en del, men av de som gjør mye angrer de fleste ikke. Fantasien er alltid verre enn virkeligheten.

Obduksjonen ble gjort dagen etter det igjen, og rapporten var klar først etter 4mnd. Om han blir utskrevet fra nyfødt, be om at de rekvirerer obduksjonen, kvinneklinikken har ikke alltid like mye å bidra med i en ettersamtale, da er det kanskje for pårørende bedre med en barnelege. Jeg har sett obduksjonsrapporten og vil anbefale det til andre, men kun om det følger med en samtale med profesjonelle slik at man ikke bare googler masse medisinske utrykk og blir skremt. Nå 6,5 mnd etter fødselen har jeg fremdeles ikke fått denne samtalen(purrer stadig på saken), så det er mye man skal måtte sloss for.

Igjen, insister på den form for dødsleie evnt. livredning dere vil være komfortable med, psykiatrisk sykepleier, enerom, sorggruppe, ettersamtale med patolog og barnelege straks rapporten er klar.

Dette blir stadig like langt, og håper virkelig ikke jeg strekker strikken for mye. Husker bare selv hvordan det var å forberede seg til en fødsel hvor man overhodet ikke kan forutsi noe som helst om utgangen og jeg selv fant trøst og støtte i andre som hadde vært der før ? nesten!

Stor klem fra Solveig (71-modell)

Therese

18.09.2009 kl.11:01

sv: Fødselen min startet med spontan vannavgang i uke 29. Ingen som kan fortelle oss hvorfor, vi trakk bare feil lodd sa jordmor. De prøvde såklart å stoppe riene, men uten hell. Heldigvis hadde jeg en stor og sterk gutt som kom seg veldig fint, til tross for en tøff start. Nå, ni mnd senere er han helt frisk og jeg håper selvfølgelig det ikke dukker opp noen senskader..

I.H.

18.09.2009 kl.13:39

Foelger bloggen din og haaper haaper haaper virkelig at den lille inni magen skal overraske alle naar han kommer ut. Oensker dere alt det beste for fremtiden.

Perla

19.09.2009 kl.10:46

Solveig, det gjør ingenting at det blir langt! :) Jeg synes det er interresant å lese!!

Jo, selv om jeg kanskje ikke vil inrømme det, så begynte jeg kanskje å håpe litt... det er så uforståelig at et så aktivt og stort foster skal bli borte.. men vi er jo også veldig forberedt på den dommen legene har gitt...

At de mener han veier to kilo tror jeg er ganske rett, selv om jeg vet jo at de kan ta feil. Grunnen til det, er at magen min er såpass stor, i tillegg til at jeg er ekstremt fortung, hehe.....

Det er som du sier, det er vanskelig å snakke med folk om det som skjer når magen strutter. Holder meg egentlig mest hjemme, men isolerer meg ikke. Da hadde jeg blitt gal.

Har prøvd å forestille meg og tenke mye på det som skjer etter guttungen er født. Vet at jeg vil se han uansett!! I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke ville det i det hele tatt, men jeg har jo blitt glad i han og vet nå at jeg ville angret om jeg ikke så han!

Jeg setter virkelig pris på det du skriver, og det du deler. Kjenner meg også igjen i mye av det du skriver, og jeg merker at jeg på en måte får flere tanker rundt det hele (flere sider av saken).

STOR klem tilbake

I.H. Takk for ønsker! Vi håper også på positive overraskelser.

tina

19.09.2009 kl.20:25

Tusen takk for komplimentet!

Føler meg igrunnen ganske patetisk som bruker tid og energi på å ville ha en bedre kropp, når jeg tenker på hva du går gjennom. En mage med litt for mye flesk blir så ubeskrivelig ubetydelig i forhold til det du forbereder deg på.

Å sannsynligvis miste noe så dyrebart. Det er så vannvittig urettferdig, jeg føler sånn med deg! Tenker på hvordan det hadde vært å miste min lille gutt. Når man tenker sånn, så blir hverdagsproblemene så bitte,bitte små. Det får en virkelig til å stoppe opp og tenke gjennom hvor heldig man egentlig er. Er så lett å ta tingene for gitt...

HÅPER så inderlig at historien din får en lykkelig slutt. :o)

Så lenge det er liv er det håp, men forstår at det er vanskelig å håpe for mye, prognosene tatt i betraktning.

Er spent på å følge historien din videre, og ønsker deg alt godt!

Klem :o)

Johanne

20.09.2009 kl.15:17

heier på dere <3

Hopesanddreams.blogg.no

21.09.2009 kl.08:47

Tuusen takk for hjelpen :D

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits