Frustrert!!

Den lille sparker hardere for hver dag og det gjør meg litt satt ut... jeg er ikke vant med så harde spark. Selvfølgelig måtte de komme når vi har fått dødsdommen... Jeg blir større og han vokser, jeg har akkurat de samme problemene som alle andre gravide.
Jeg skal føde og gå igjennom akkurat det samme som alle andre etter fødselen, minus ett barn...
Akkurat alt dette irriterer meg. For dette er en periode jeg burde glede meg over alt som skjer.
Jeg burde le hver gang den lille sparker eller gir tegn, men nå smiler jeg bare litt matt og blir trist...
Det er siste trimester, så jeg burde være opptatt av å handle inn siste rest (som ikke er mye), i stedet for å tenke på når jeg skal sette igang fødsel...

Jeg står på stedet hvil og kommer meg ikke videre. Jeg har ikke kroppen min for meg selv, men til hvilket formål?
Skal jeg komme meg videre må den lille ut! Men jeg er fast bestemt på å vente til uke 30 hvertfall...
For tida er jeg veldig opptatt med å prøve å komme meg videre og stable beina under meg, men det går så absolutt ikke når jeg kjenner den lille hver dag. Jeg blir jo mere og mere knyttet til han!

*ARG* Er så sint og frustrert nå, men det er kanskje normalt etter minimalt med søvn??
Måtte bare få ut litt! Er så sliiiiiiten og lei :(

tiredbybillysphoto

16 kommentarer

tina

07.09.2009 kl.10:15

Jeg får så vannvittig vondt av å lese bloggen din! Kan ikke forestille meg hva du går gjennom. Vær sterk, og vit at tiden leger alle sår. (Til en viss grad iallefall) Klem fra meg

07.09.2009 kl.11:31

Trist å lese... :( selv er jeg 38 uker på vei og har fått beskjed om at barnet har nyresvikt,også mitt barn er veldig aktiv

07.09.2009 kl.11:33

De regner med at han skal dø nokså fort etter fødselen,men de sa også til meg at de kunne ta feil,men høyst sannsynlig har vi rett sa de... kjenner meg igjen i mage av tankene dine. håper du klarer å "se litt stort på det" og tenke at den tiden han er i magen,er deres tid sammen...ta vare på hver dag!

Solveig

07.09.2009 kl.15:00

Ja det er tøffe tak man skal igjennom og med hvilken hensikt... Jeg har vært der selv, og jeg vet ikke helt. Tror ikke alt som skjer har en bestemt misjon. Synes forferdelig synd i deg nå og kjenner meg så godt igjen i alle følelsene du beskriver. Det er en fattig trøst, men det er helt normalt å reagere som du gjør, det tror jeg alle som har vært der du er kan signere på. I forhold til dine ønsker om han kan være donor, så sjekket jeg det ut i mitt tilfelle, og kravet er vist at de må være hjernedød i en viss stund for at det skal gå, og det er usikkert om det lar seg kombinere med eventuell behandling.

Det jeg tenker er at har prognosene endret seg så mye siden du la ut sansynlighetene for overlevelse her i bloggen? Hva var begrunnelsen i Trondheim på ikke å sette kanyle (var det det det het?) Hvis alt håp likevel er ute trodde jeg de pleide å tilby å sette igang fødselen?

Om du er fryktelig kjørt og sover dårlig, be om noen sovepiller på riksen. Det fikk jeg og det hjalp godt. Jeg hadde forresten en egen jordmor som fulgte meg hver annen uke, anbefales, hun skrudde hodet mitt litt på plass igjen etter alle de negative UL'ene. Hun sa også noe som var veldig veldig riktig: Fantasien er alltid verre enn virkeligheten.

Uke 30 er bare et par uker til, det tror jeg nok du klarer. Vi skal heie på deg alle sammen. Får du lungemodningssprøyte, eller er det uaktuelt her?

Uff det ble mange spørsmål, ikke føl deg presset til å svare en nysgjerrig sjel.

Du lurte på hvordan det var å dra hjen med et barn for lite. Det er tøft, jeg var sinna på barselavdelingen. Følte de ikke tok hensyn til min sorg og at et dødt barn er mye mindre verdt enn ett sykt/friskt levende. I ettertid har jeg fått bekreftet fra fler at dessverre er det slik. Selve døden hennes og begravelsen var så vemodige og vakre som det er mulig å få til når det nå gikk som det gikk. Til og med senking av kisten var en vakker handling. Det føltes så riktig at hun skulle ned dit og ligge der. Strange, but beautiful :-)

Stor klem.

Linn

07.09.2009 kl.15:58

Du har all verdens rett til å føle deg slik! OG tro meg du har mange som tenker og ber for deg. Jeg er en av dem.. og jeg vet ikke en gang hvem du er,men din historie er så utrolig gripende. Ikke gi opp håpet! Om 5 år er du kanskje på Oprah show å forteller din fantastiske historie om hvordan alt gikk så mye bedre enn forventet! Skal ikke gi deg høye håp her, men viktig å tenkte positive tanker og!!! Krysser fingre og tær for deg!

Milla

07.09.2009 kl.17:40

Tinama, jeg prøver å være sterk hver dag. Og det går jo litt opp og ned. Men prøver man ikke kommer man ingen vei :)

Anonym, uff, det var leit å høre (lese) :( Du har jo rett i det du sier, at vi bør tenke på tiden babyen er i magen og sette

pris på det.

I begynnelsen slet jeg med det, men det er godt å "ha han nære"...

Masse lykke til til deg og din lille! Er det en gutt eller jente? Når ble det påvist??

Solveig, bare å spørre i vei! Jeg spør jo like mye jeg! Er ikke alltid alle er så åpne om slikt, så det er godt å kunne dele litt erfaringer synes jeg!

Først så var legene veldig usikre på prognosene og hva som kunne gjøres. De mente jo at det var 50/50, helt til legene på Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim ble involvert. Mens legene på Riksen har vært veldig opptatt av nyrene, så var legene i Trondheim veldig opptatt av lungene.

Det var i Trondheim de virkelig så at brystet ikke var så stort som det burde være. De kunne se at lungene var små, og at hjertet var veldig stort i forhold til brystkassen. Derfor konkluderte de med at lungene ikke er så godt utviklet at de vil klare å puste utenfor magen. Det var når jeg var i Trondheim "dødsdommen" kom. Legene på Riksen har jobba tett med de i Trondheim, og er enige i det de sier.

MEN (det berømte men'et) MAN VET ALDRI, som barnelegen sa. Man kan se mye og tolke mye utfra bilder på UL, men man vet faktisk ikke hva som skjer med en pasient før den "er der". Hun tror ikke gutten vil overleve, men som hun sa, ingen kan si noe sikkert før den er der...

Når det da gjelder igangsetting av fødsel så er det jo denne jussen, lover og regler. Uansett så går det ikke lenge før fødselen kan settes igang, slik jeg oppfattet det. De vil vel, som meg, bare komme over den mest kritiske premature perioden, så gutten kan få en sjans om mirakler skulle skje...

Kanylen mente legene i Trondheim at det var for sent å sette inn. Dette er også en metode som ikke er helt sikker og det er ikke er metode legene klapper i hendene for. I mitt tilfelle så ligger morkaken foran, noe som gjorde det nesten umulig å komme inn i magen uten å skade den, eller min livmor...

Nå skal jeg på ukentlige kontroller videre.

Jeg skjønner at du var sint!! Jeg tror heller ikke at alt har en misjon, og kan ikke skjønne hvorfor noen skal miste et barn på denne måten når barnet er så ønsket, mens blir gravide når de absolutt ikke vil.

hvor gammel er du??

Linn, jeg måtte smile litt, Oprah ja hehe :) Vel, det er langt dit (og jeg hadde vel heller ikke turt å være med på noe sånnt uansett), men takk for ordene. Det er godt å smile litt! Håpet har jeg til en viss grad, enten jeg vil eller ikke.

Linn Elisabeth

08.09.2009 kl.13:08

Huff, jeg føler sånn med deg...Går ikke an å sette seg inn i situasjonen din.. Men hvis jeg skal forsøke så hadde jeg tenkt på babyen som en liten engel jeg fikk låne en stund... Han trenger deg og elsker deg inni magen din, du gir ham trygghet, mat og verner om ham.. Skulle ønske det var en mulighet som gjorde det umulige mulig..

Kusinen min opplevde det samme som deg... Hun valgte å bære frem barnet og fikk ha ham hos seg når han døde...

Jeg sender deg en stor klem og må nok en gang si at jeg beundrer deg for at du går ut og forteller historien din..

Kjempestor klem fra Linn (,"(",)

Therese

08.09.2009 kl.13:48

Tror jeg har lest dette innlegget 10 ganger allerede siden du la det ut.

Vet du sier at oddsen er svært liten men alikevel sitter jeg her med håpet for dere, jeg vil, jeg vil:(

Har alltid lyst til å skrive men jeg vet aldri hva jeg kan si, for ingenting av det vi sier lindrer den smerten dere går igjennom nå:(

Hvor lenge har dem tenkt at du skal gå sånn? sånn ca hvor lenge er det igjen liksom?

Er innom bloggen din 100 ganger om dagen i håp om å se en litt mer glad melding, skal selv på ul nå, og det er virkelig første gangen jeg gruer meg fremfor å glede meg, man tar det liksom så forgitt vi andre:/ helt til man leser bloggen din, først da ser man hvor hjerterått livet er:(:(

Masse tanker og klemmer herifra

tina

08.09.2009 kl.22:23

SV: Takk for det. Hus er ikke akkurat billig i Bergen heller, men vi var heldig og fikk kjøpe langt under takst siden huset tilhørte familien. ;) Men det er et miniatyrhus,altså. 105kvm. :P

Øystein Dahl Johansen

09.09.2009 kl.09:30

Hei!

Utrolig leit å høre de dårlige nyhetene. Jeg finner ikke ord. Jeg håper bare det går bra med dere, og at du hever hodet og ser fremover. Klem fra Øystein (NB)

Jojoo

09.09.2009 kl.12:44

Hei Milla. Jeg visste ikke at du hadde fått ny blogg.. Dette var ikke bloggen jeg ville finne :( Fikk vondt i magen nå. Jeg kan ikke forestille meg hva du går gjennom nå, å gå og glede seg til å få barn for så å måtte forberede seg på å miste det allerede før det er født må være noe av det vondeste man kan gå igjennom. Ingen fortjener det!

Jeg har bare skumlest bloggen din, det var så mye på en gang, men jeg håper håper håper det på en eller annen måte kan ordne seg. Man vet ALDRI! Off tenker masse på deg jenta!

Stoooor klem fra meg!

Marte Heggtveit

09.09.2009 kl.22:29

Hei!

Takk for at vi får dele tankene dine. En fattig trøst får være at det som ikke bryter oss ned bygger oss opp på et slags vis. Prosessen må vel bare gå sin gang.

Marte

Pearl

10.09.2009 kl.14:40

Øystein, håper fortet er velholdt mens jeg er borte! Savner å jobbe! Og skulle så gjerne vært med på valgsirkuset...

Hodet hevet! Alltid. Takk for ordene!

Marte, følte på en måte at jeg måtte dele dette. Jeg har funnet så ufattelig lite om ureterklaffer og konsekvenser. Jeg har heller ikke funnet noen med efaringer rundt det...

Jojoo, sletta den andre.. virka så meningsløst å ha den oppe... Så starta denna her (grunnen ser du på svaret over).

Vi var veldig engstelige for at noe skulle gå galt innen de første tre månedene, for det er jo alltid det man hører om, at man mister innen da. Alt gikk jo bra og vi var IKKE forberedt på at det skulle gå så galt som det har gjort så sent.. Ingen av oss hadde forestilt oss at vi skulle føde et barn som antakelig dør...

Takk for tankene, Jo!!!

Nina

25.09.2009 kl.14:36

Ufattelig trist å lese!

tina

26.09.2009 kl.00:38

uff , sitter med tårer i øynene mine mens jeg leser dette. jeg vet ikke hva jeg skal si eller skrive. jeg føler så sykt med deg! men det er alltids et håp. ikke glem det. håpet er der! tenk positivt, selvom det kanskje ikke er så lett. jeg skal krysse fingrene, og håpe det beste! lykke til :)

Linda

27.09.2009 kl.15:02

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal skrive her. Jeg sitter med den klumpen i halsen og tårer i øynene. jeg klarer ikke å tenke hvor jævlig du har det nå. Fikk så utrolig vondt i magen min. Jeg måte ta en pause for hvert innlegg jeg skulle lese. Men jeg må si at du skal være stolt av deg selv. At du er så sterk, men ikke mist håpet kjære deg.

Det finnes alltid ett håp der ute. Jeg krysser fingrene for deg uansett. Jeg må også takke for at du deler dette med oss her på bloggen din. Har all respekt for deg og din blogg. Kan jo skjønne at det er tøft. Men husk at du er ikke alene ! jeg ønsker deg masse lykketil i framtiden. Kommer fortsatt til å lese bloggen din.

Håper du kunne svart tilbake på bloggen min vis du har tid. Ha en fin dag videre.

Skriv en ny kommentar

Pearl

Pearl

33, Oslo

Startet bloggen under et risikosvangerskap, rett og slett fordi tilstanden Raphael hadde er sjelden og tilgangen til informasjon er liten. Diagnosen var uretraklaffer, noe som førte til ulike komplikasjoner.

Kategorier

Arkiv

hits