Må jeg se ut som en dass?

Skrivelysten var kanskje ikke så stor som jeg forestilte meg, men jeg er nå innom innimellom :)

Uansett, magen vokser og klærne krymper. Mange av mine topper og gensere har plutselig blitt magetopper. Jeg velger å IKKE ta veslas oppmuntrende kommentar til etteretning: - Det gjør ikke noe mamma! Det er mange som går med korte gensere hvor magen synes. Det kan du også. 

Dermed har det blitt på tide å bøye med i støvet og gå til innkjøp av klær til gravide. Bukser fant jeg for en stund siden, til min store forundring. Da jeg var gravid sist var alle buksene baggy.

Overdeler derimot! Fy flate så mye stygt! Og er det ikke stygt, så er det veldig sukkersøtt. Og når jeg har funnet kjoler som ser kule ut, så ser de ut som et uformelig telt på. Uformelige telt er forresten mange av overdelene også.

Hva i alle dager er det de som lager mammaklær tenker på? At alle som er gravide liker prikker? Eller bilder av føtter og hender på magen?
Hvem er det som har bestemt at gravide enten skal se supersøte ut, eller ut som en dass?

Jeg er av dem som ikke har lyst til å bruke masse penger på klær jeg bare får brukt i fire måneder. Men jeg vil heller ikke se ut som en dass. Forrige gang jeg var gravid var jeg størst på høsten og sensommeren. Det ble en grei løsning med tunka og tights. Nå som det er vinter og kaldt, funker det dårlig. 

Hvordan løste dere klessituasjonen uten å bruke uhorvelig mye penger?

 

Dette var skikkelig kjedelig, men så innmari koselig

Jeg blir fort utålmodig og rastløs, jeg kjeder meg fort. Likevel, vi må jo svelge noen kameler når vi har barn. 
Vesla har hatt SÅINNMARIVELDIG lyst til å se My little Pony-filmen, og ja, da får hun det. 

Hun elsket den, jeg kjedet vettet ut av meg. Men jeg elsket å se henne, se hvordan hun koste seg og likte å følge med. Da slo det meg, vi foreldre gjør så mange ufattelig kjedelige ting, som likevel gir så mye! 

Når jeg tenker etter, så er det mange "kjedelige" ting jeg har funnet på med vesla, som jeg har satt så super pris på og kost meg. Flere som har det litt sånn?

Jeg er med på det meste vesla har lyst til, jeg. For det gleder meg å se at hun har det fint. 

 

Guttemamma

Fra dag én var jeg sikker på at det var en gutt i magen. Og ja, det var en gutt. Det er faktisk en tanke jeg ikke klarer å venne meg til enda! Nå er jeg halvveis, og kan fortsatt ikke skjønne at det skal komme en gutt. 

Guttemamma!

Jenter vet jeg jo hvordan "virker" ;) Jeg har jo vært der selv! 

Gutta derimot, der kommer jeg til kort. 
- Slapp av, du liker å game. Det holder lenge nok, sa samboeren. Hahha.. vel, jeg vet ikke om det hjelper å like sånt når de er små. 

Det kommer til å bli moro å oppleve gutt også. 

Nå har jeg fått tre termindatoer, 16.,17. og 18.mars. Antakelig blir Knerten tatt ut litt tidligere, da det blir nok et keisersnitt.. Kan evt skrive mer om det senere. 
Uansett, har LANG nok tid til å forberede meg, og ikke minst lete etter navn. For der blir det nok en drakamp i heimen :) 

 

 

Slik er det nå

Det er jo mange år siden jeg blogget, så jeg kan jo gi en update!


I 2012 flyttet jeg og vesla vekk fra Oslo og tilbake til hjembyen. Tilbake til familie og de nærmeste vennene. 

Det var oss to i mange år, før jeg traff min nåværende samboer.  Mannen jeg er forlovet med.

En jeg har visst hvem er i alle år. Hvem hadde trodd at det skulle bli oss?

Ikke jeg.

Likevel, før julen i 2014 så møttes vi tilfeldig på byen og fikk kontakt. Og vi holdt kontakten. Mye kontakt. Hver dag.

Jeg husker jeg synes det var rart. Jeg er et menneske som blir skeptisk når følelsene kommer. Skeptisk og usikker, for følelser er skremmende.

Etter et halvt år med frem og tilbake, opp og ned, bort og fram fant vi ut at det var oss. Etter nok en god stund kjøpte vi oss tomannsbolig sammen.

Han med en sønn fra før som er hos oss annenhver helg, jeg med vesla mi som bor fast hos oss.

Begge i fast jobb. Vesla på skole rett i nærheten, med gangavstand og mange barn ellers i området. Vennene våre i grei avstand.

Hverdagslivet! Det er herlig.

Denne uka ble vesla hele 7 år.. Tida flyr så ufattelig fort. 2.klassing, som har gode venner og trives på skolen. Følsom og bestemt :)


Litt usikker på hva jeg skal update, for jeg aner jo ikke hvem av de gamle følgerne mine som er med og om det i det hele tatt er noen nye.

#metoo

Mer svangerskap senere og livet senere. Litt kampanjeprat nå.

Har du fått med deg emneknappen #metoo? Tusenvis av kvinner bruker den for å vise omfanget av seksuelle overtramp og overgrep.
Emneknaggen brukes av kvinner som har blitt ?klådd på? på byen, som har blitt sjikanert med ord, som har blitt seksuelt trakassert, som har blitt overfalt, misbrukt, voldtatt. Jeg synes kampanjen er god!

Jeg er rimelig sikker på at 95 prosent av mine kvinnelige bekjente har opplevd et eller annet form for overtramp. Men selv inkludert. Jeg er glad for at vi kvinner faktisk står opp, er med på å heve debatten og viser omfang.

Men hvor er mennene i disse debattene? Det er en og annen som hever stemmen, og til dere; Dere er GULL!

For hvorfor er det hele tiden slik at det er vi kvinner som må ta denne ballen? Hvorfor kan ikke menn trå til og løfte den, og kaste seg på diskusjonen.

(Bilde: Allwomankind)

Menn må snakke om hva som er greit og ikke. Og ikke minst, de må snakke med sønnene sine om hvordan de skal behandle kvinner. De må snakke med døtrene sine om hva som ikke er greit.

Jeg har, for eksempel, blitt klypt i rompa på byen, og gutta har synes det har vært supergøy. Jeg er jo den som står opp og blir sint. I et tilfelle fikk jeg høre at ?det er jo bare fulle guttestreker, det må du regne med?.

Nei, jeg må faktisk ikke regne med det. Min kropp er ikke til å klås på av fremmede menn. Min kropp er MIN!

Overnevnte er kun et av flere eksempler på overtramp.

 

Så, menn, snakk om akkurat dette, og spesielt, snakk om gråsonene:

Det er ikke greit å ta jentene på rompa.

Det er ikke greit å beføle brystene hennes.

Det er ikke greit å ta på jenter som er ute av stand til å samtykke.

Det er ikke greit å slenge seksuelle kommentarer etter ei jente.

Det er ikke greit å tvinge seg på noen uten samtykke.

La kvinner ha kroppen sin i fred.

Det er nok mye mer som kan legges til på denne listen....

 

Back?

Har tenkt mye fram og tilbake om jeg skal la denne bloggen leve litt igjen eller ikke?. Så, kanskje jeg skal ?give it a shot?? Hvertfall med et par innlegg, så ta det derfra. 
Vil nok tippe at mange av mine følgere er borte, men gir det uansett en liten sjans.

Det har seg jo sånn at jeg er gravid på nytt, så kanskje det er nettopp dét som satte i gang skrivelysten igjen, så mange år etter.

En ny livssituasjon, en ny graviditet.

Jeg kan jo kanskje starte kort med å si at det i de siste ukene har vært blandede følelser. I sommer var testen positiv og jeg var kjempeglad!
Men det tok ikke lange tiden før nervene kom igjen. Dette kan jo aldri gå bra?

Det har vært drøye 18 uker med glede, tårer, redsel, nerver, lykke. Ja, you name it. Uker som ikke kan ha vært enkle for de rundt meg, for jeg er nok mer stressa enn de fleste når det kommer til graviditet.
Jeg liker ikke å være gravid, og det er fordi det første svangerskapet gikk som det gikk. Jeg går rundt i en eneste tåke i hodet og engster meg. 

Det er åtte år siden Raphael døde.
På dødsdagen var jeg tilbake på Rikshospitalet. Det var tungt. Det var en dag jeg gruet meg veldig til.
Jeg var henvist dit for full kontroll, fordi jeg har vært igjennom risikosvangerskap og blir fulgt opp av den grunn.

Vi var tidlig ute og ventet veldig lenge. Klump i magen og kvalm, men ble tatt i mot av en av legene som var med underveis i svangerskapet med Raphael. Han kjente meg igjen. Han husket historien.  Det var betryggende.

Opp på benken med full kontroll av alt som kan kontrolleres på et foster.

- Et helt normalt og friskt barn, som både tisser og drikker fostervann. Organer som fungerer og nok fostervann i magen.
En perfekt liten gutt, uten misdannelser.

Jeg ble ti kilo lettere. Jeg ble glad. Jeg var tilbake på det stedet hvor Raphael døde, på samme dato for ti år siden, og fikk vite at det er en frisk gutt i magen. 17-18 uker på vei.

Jeg bare krysser fingrene for at det holder seg sånn. At Knerten har det bra. 

Gratulerer med dagen, lille sjørøver



Syv små kakelys for Raphael.

Så lenge siden, likevel så nært




My mom is a survivor,

or so I heard it said.

But I hear her crying at night,

when all others are in bed.

I watch her lay awake

and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her,

to help her understand.

But like the sands on the beaches

that never wash away...

I watch over my surviving mom,

who thinks of me each day.

She wears a smile for others...

a smile of disguise.

But through heavens door

I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death

to keep my memory alive.

But anyone who knows her,

knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom

through heavens open door.

I try to tell her angels

protect me forever more.

But I know it doesnt help her

or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her

and show her that you care.

For no matter what she says...

no matter what she feels.

My surviving mom has a broken heart

that time wont ever heal

They say that memories are golden

, well maybe that is true.

I never wanted memories,

only wanted you.

A million times I needen you,

a million times I cried.

If love alone could have save you,

You never would have died.

In life I love you dearly,

in death I love you still.

In my heart you hold a place,

no one could ever fill.

If tears could build a stairway,

and heartaches make a lane.

Id walk right the path to heaven,

and bring you back again.

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God call us one by one,

the chain will link again

Et for sjørøveren min

Kjapt innom for å minne dere på å tenne et lys i dag klokken 19. Jeg gjør det hvert år, 15.oktober. Ikke bare for Raphael, men for alle de andre englebarna også. 

 



Les mer om bølgen av lys her:  http://babyloss-awareness.org.websitebuilder.prositehosting.co.uk/

 

Det har gått seks år. Seks lys ble tent 8. oktober. Jeg gjorde mindre ut av fødselsdagen enn jeg pleier. I år ville jeg ikke. Jeg dyttet det litt til siden, rett og slett. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hvert år har jeg tatt fra alle tingene til Sjørøveren min, tent lysene og de har brent fra 8.oktober til 10.oktober. 
I år var det annerledes, kreftene var liksom helt borte. 

 

Det er helt merkelig at det, etter så mange år, skal være like vondt og like jævlig når disse dagene kommer. Samtidig er det godt å fortsatt kjenne at jeg hadde gått samme runden igjen for å få de to dagene jeg var så heldig å ha med sjørøveren. 
Hvert år er det like merkelig, for måneden er så preget av vondt og så mye lykke, da jenta mi har bursdag. Så dagene går med til å planlegge bursdager og gaver for Savannah.

 



Sier som jeg pleier (om noen av mine gamle lesere er innom), legg gjerne igjen navnet på engelen om du føler for det.

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celinè, Max

 

Fem år



Gratulerer med dagen, sjørøveren min . Fortsatt like vakkert, fortsatt like vanskelig å være der.

Bare et lite vink

Det er jo sånn at jeg titter innom i ny og ne. Og jeg blir like overrasket over at det fortsatt tikker inn et par kommentarer her og der. Og ikke minst, jeg blir fortsatt veldig rørt.

Har satt stor pris på denne bloggen og på alle kommentarene. All støtten, alle de gode ordene. Og ikke minst, jeg setter så stor pris på å ha fått kontakt med enkelte.

I de siste dagene har jeg vurdert å begynne å blogge igjen. Det er en del som har skjedd på snart fire år. Foreløpig har jeg ikke tatt noen avgjørelse enda.

Uansett, ville legge igjen et lite spor. Jeg er fortsatt i live og like oppegående ;)

 

 

Lite bilde fra mars, da jeg og vesla reiste til Spania med mine to beste venninner og den yngste datteren til en av dem. Så det er blitt litt størrelse på denne bylten også ;)

Kontrastene



Fikk ikke opp dette bildet på forrige post, men kontrastene er så store. Prinsessa sover godt. Dagens lyspunkt.

Babyen min er borte.



I dag døde syv år gamle Ylva av kreft. Jeg leste det tidlig i dag og gikk rett i kjelleren. I 7,5 timer satt jeg på jobb uten å gjøre noe som helst. Alt kom tilbake. Kvalme, svimmel, klumpen i brystet. At det vonde. Og ikke minst, følelsen av noe som likner desperasjon blandet med håpløshet. Jeg føler sånn med mammaen og pappaen til Ylva. Så mye vondt det har vært igjennom og så sterke i alt. Utrolig. Jeg klarer alltid å holde meg oppgående. Hentet vesla og kjente glede. Helt til hun var i seng. Da satte jeg meg ned og på bildene av Ylva. Tapre foreldre. Alt kom tilbake, og det kjentes ut som om Raphael ble borte i går. Det var like jævlig som tiden etter han døde. Tårene, kvalmen, utmattelsen, vanskelighetene for å puste. Håpløsheten. Det vonde rommet inne i meg. Det som er tomt. Så på alle bildene, og klemte tingene hans. Jeg pleier ofte det, men i dag så jeg også på bildene fra han døde. Jeg steller han, kler på han, kysser han. Minnestunden. Blomstene. Den bittelille kisten. Nedsenkingen. Det er lenge siden jeg har sett på bildene fra den dagen han døde og tiden etter babyen min ble borte. Og det var det eneste jeg klarte å tenke om og om igjen, babyen min er borte. Triste historier om barn takler jeg dårlig, og selv om gutten min er fire år, så er det like jævlig. Jeg blir like forbanna, like trist og like hysterisk om jeg går i kjelleren. Babyen min er borte, og det kommer jeg nok aldri til å slå meg til ro med.

Babyloss awarness

Årets babyloss awarness week er igang. Startdatoen er dødsdatoen til sjørøveren min. DET var ganske tøft...

Denne årlige uken skal sette fokus på barna som har dødd i mors liv, fødsel eller i ettertid.

Selv om bloggen egentlig er nede, vil jeg benytte anledningen til å oppfordre alle til å avslutte denne uken med å tenne et lys 15.okotber klokken 19. Sett det i vinduet så det synes, og vis din støtte til alle de der ute som savner et lite barn.

I tillegg viser lysene at vi tenker på de små englene våre som betyr så ufattelig mye.

Vis gjerne støtte ved å kjøpe en av disse symbolene for de små, tapte englene:

Klikk på linken for men informasjon.

http://www.october15th.com/

Det å miste et barn, uansett om det er 15 år eller 1 år er så ufattelig vondt. Man kommer aldri over det, og det vil gjøre vondt resten av livet.

Jeg synes babyloss awarness week er så ufattelig viktig, fordi den er med på å synliggjøre sorgen det er å miste en av våre små. I tillegg er dette selve symbole på medfølelse og støtte mener jeg.

Sier i år også, at dere må gjerne legge igjen navnet på små engler i kommentarfeltet, selv om det sikkert ikke er så mange som er inne en inaktiv blogg :)

Raphael 08.10.09-10.10.09

 

Da slutter jeg

Savannah fire måneder, foto: imilliphoto.com

Jeg merker at jeg ikke har den samme motivasjonen for å blogge lenger. Føler heller ikke at jeg har så mye på hjertet. Det merkes jo på antall innlegg.

Så nå skal jeg slutte å blogge. Innleggene om Savannah vil bli slettet snart, mens historien om Raphael skal jeg la stå, til informasjon for andre som går igjennom liknende eller som trenger/ønsker å lese.

Mailadressen står fortsatt på siden om det er noe noen måtte lure på.

Tusen takk for alle oppmuntrende ord og all støtte fra alle dere. Jeg husker så mange av dere!

Det verste en kan oppleve......

Jeg har fått mange sterke historier og kommentarer etter jeg startet denne bloggen. Jeg husker så utrolig mange av dere, og jeg husker så mye av det dere har skrevet til meg, jeg husker nickene og historiene.

En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet både sin samboer og sin datter på kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og nå har hun delt sin historie.

Dette spurte jeg henne om hun ville gjøre, rett og slett fordi hun har gått igjennom det værste i livet på så kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, både for lesere og skriver, å dele.... Denne personen er så utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.

Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:

Live-Elissa og Alexander

7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var på fest. Skadene var store, og han måtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex døde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vår født, 1 måned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I løpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne på brystet mitt for første gang kunne jeg bare tenke på at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.

 Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine øyne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine øyne og mitt hår, MYE mørkebrunt hår. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av å se på henne, stryke på henne, oppleve henne forsvant etter få timer da hun plutselig sluttet å puste. Legene kunne ikke gjøre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.

 Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden så det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg måtte sende bilde av babyen når hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, så jeg fikk søstera mi til å skrive en melding å sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg ønsker å vite.

 Jeg gikk første året på videregående skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde på denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken på å skulle møte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nærmest bodde på rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, strøyk på klærne hun skulle ha på seg, så på lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men på samme tid det beste siden det var der jeg følte henne nærmest.

 Etter to måneder var jeg tilbake på skolebenken. Jeg måtte det for å komme meg ut av leiligheta og for å prøve å komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der måtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte på. Lærerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle få fullført året og tilrettela det på en måte der fravær ikke ble ført, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prøver ble tatt på "gode dager".

 Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart å komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander døde har vi vært på spa en gang i måneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine å organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til å forstå!

 I dag er jeg 19 år, jeg har fullført videregående, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag på englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye på hvordan ting kunne ha vært, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vært. Hvordan ville Alexander være som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville være som mamma. Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på, men jeg er nesten sikker på at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drømmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.

 Det ble tatt mange bilder av engelen min de få timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har også laget en scrapbook som står på et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden når jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klærne til Live-Elissa, noen av klærne til Alexander og teppet jenta mi hadde på sykehuset. På selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha på seg. Med dette koseteppe kan jeg på en måte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.

 I etterkant så mener jeg at Alexander døde fordi Live-Elisse ikke skulle være alene. Hun blir passet på av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag får jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, så får jeg nøye med bilder og minner.

 Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter nå, fordi nå skal på graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett på siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.





Stem på Maximilian!

Lanoungen er jo i full gang og det er tusenvis av foreldre som har meldt på ungen sin. MEN jeg kjenner kvinnen som virkelig fortjener å vinne!!

Kvinnen jeg snakker om har ventet i 18 måneder på å få sin forlovede hjem til Norge. Han reiste ut fordi han ikke hadde lovlig opphold i Norge. Dette må man søke om i hjemlandet.
I løpet av den tiden hun har ventet kom sønnen deres, Maximilian. Så hun har gått igjennom babytiden alene, i tillegg til det har hun blitt operert for en cyste i magen.
HUN fortjener virkelig dette reisegavekortet man kan vinne, for denne dama er sterkere enn mange! Og hun og forloveden fortjener virkelig en tur etter alt sammen!

Vær så snill. stem på Maximilian som Lanoungen 2011. Det skal ganske mange stemmer til for å vinne! Klikk på linken under for å stemme.

http://www.lano.no/bidrag/maxmilian-oslo

Foto: Ivana Klavis



Litt tanker

Jeg må skrive litt om Raphael igjen og tapet. Stadig er jeg innom Karoline Grismo sin blogg og prøver å lese. Noen dager går det greit, andre dager må jeg bare "skyndte meg igjennom innleggene".

Karoline mistet sin sønn rett etter fødsel og hun skriver om tapet. Jeg kjenner alle følelsene hun sitter med så altfor godt.
Poenget mitt er at det er så fint at det er flere som er åpne om tapet av de små babyene våre. Rett og slett fordi det betyr så masse for mange som er og har vært i den samme situasjonen. Det er støttende og det gir mot til å holde hodet opp.

Da jeg fikk vite at Sjørøveren antakelig ikke kom til å overleve følte jeg meg så alene. Ikke hadde jeg hørt om uretraklaffer og ikke fant jeg noe verdt å lese på nett. Jeg følte at jeg var en av nesten ingen som opplevde akkurat det.
Så startet jeg bloggen. Riktignok har jeg bare vært hørt om ett tilfelle av uretraklaffer MEN det er så ufattelig mange som har mistet barna sine på en eller annen måte, og det er så godt å ikke føle seg alene.

Det er nettopp det jeg følte at jeg var. HELT alene i verden, men etter bloggen ble startet så har jeg fått kontakt med mange som har mistet sine dyrbare små. DET har betydd så masse, både i løpet av hele prosessen, men også i ettertid. Noen har jeg møtt, andre har jeg mailet med.  Man er aldri alene om noe, men ofte føles det slik.





Den støtten betød mye med mitt siste svangerskap også. Å gå rundt og være redd i ti måneder er et helvete uten like, og jeg er glad jeg har jenta mi her med meg, ute av magen.

Følelsene for Raphael dukker stadig opp enda, og de er like vonde og såre. Men man blir vant til dem. Rart hva? Gå rundt og være vant til at det stadig skal gjøre vondt. Likevel ville jeg ALDRI vært foruten han. Jeg hadde glatt gjort det hele igjen. Og jeg føler meg som verdens heldigste som har opplevd å ha han og som har verdens herligste og snilleste lille jente.





Er du donor?

Da Raphael døde ville vi veldig gjerne donere bort det som kunne doneres. Dessverre er ikke organdonasjon fra babyer noe som gjøres enda, organene er så små.

Jeg er selv donor og har vært det siden jeg fylte 16 år, og i går fylte sambo ut sitt donorkort.

Er du donor?





Det er jo helt fantastisk at man kan ta organene til et menneske og sette dem inn i en annen kropp. Tenk så mange liv som reddes fordi flere er donor!
Jeg synes dette er et så viktig tema og mener at serier som TV2 har gående om nettopp dette både er inspirerende og lærerikt.

Jeg slår gjerne et slag for kampen om å få flere til å bli donor.
Så neste gang du er på apoteket, husk å plukke med deg donorkort!

 

Min vakre sjørøver

Vi vil vise han til verden kom vi fram til i går.
Da Raphael ble født ville vi "ha han for oss selv", men nå tenker vi det stikk Motsatte. Vi har hatt et par dager hvor vi har kjent veldig på savnet av sjørøveren, og vi er jo så stolte av han. So here goes, min vakre, vakre sønn.

 

Jeg glemmer aldr da jeg ble trillet opp på nyfødtintensiven i senga.. så rundt meg og lette etter han og da vi nærmet oss senga hans og respiratoren så jeg han med en gang, han lyste liksom opp og jeg visste at der lå gutten min. De to dagene vi fikk betyr verden.



Er du kommet over det?

For et par dager siden fikk jeg spørsmål om jeg hadde kommet over Raphaels død. Jeg tok meg ikke nær av spørsmålet, jeg tar meg sjeldent nær av ting. Men svaret er såre enkelt. Man kommer seg aldri over det. Aldri.

Men man lærer seg å leve med det. Man lærer seg å takle at det alltid vil føles tomt i kroppen og at det alltid vil føles sårt.
Trøsten? Det er ingen trøst, MEN det er en takknemmelighet i at jeg fikk to dager med sønnen min, vakker og stor. Ingen av oss hadde trodd vi skulle høre stemmen hans, så jeg er takknemmelig for at jeg fikk høre han skrike.

Og selv om Raphael ikke er her må vi holde motet og hodet oppe og det å fortsette livet gir gode ting.

Savannah er en av de veldig gode tingene:

Bare noen timer gammel.

FOTO: Ivana Klavis

Vi tenker på Raphael hver dag, men vi må leve også og sette pris på det vi har og det vi har hatt.






Ivana Klavis

For en stund sida lekte Savannah supermodell og det ble mange stilige resultater. Den dyktige kvinnen bak, Ivana, har fått seg egen hjemmeside. Bedre sent enn aldri.

http://imiliphoto.com/

Sjekk henne ut, hun er UTROLIG dyktig!! Synes hun har en helt særegen stil med en liten touch av gamle fotos...  Det er ihvertfall verdt å klikke på linken.

Lille venn....

Lille jenta mi:

FOTO: Ivana Klavis

Kort tid etter Raphael døde sendte ei venninne av meg et dikt hun hadde kommet over. Jeg elsket det, og kan lett si at jeg har  tenkt masse på sjørøveren min de gangene jeg har lest det. Det er rar hvor mye ord kan bety og hvor mye ord kan få oss til å føle så mye.

Jeg aner ikke hvem som har skrevet dette, skulle virkelig ønske jeg visste det for det er så fint. Og det er ingen tvil om at vi som har noen små engler kan føle på det som er skrevet. Uansett, jeg publiserer det slik det ble sendt til meg..

Lille venn.
En vårdag vi fikk beskjed
at du lille venn var på vei
håp og glede ble tent
vi skulle snart bli kjent.

Lille venn

En sommer dag vi fikk vite
at du var nødt til å slite
liten og syk du var blitt.

Lille venn

Mange tårer vi har felt
livet er slett ikke lett.

Lille venn

I natt kom du til verden
Ei lita jente du var
Allerede elsket av din mor og far.

Lille venn

Ett lys har vi tent
det skinner for deg
mange tårer og tunge stunder vil bringe
men du er den vakreste vi vil minne.

Farmor

15.07.10

Jeg tenker stadig på Raphael, og det har vært ganske intenst i en periode nå. Det er merkelig hvor merkelig man egentlig føler seg og hvor vanskelig det faktisk er å forklare hvordan man føler. Som jeg sa til en sterk kvinne her om dagen "Det er veldig klisje, men det er et stort tomt rom inne i meg som er vondt. Klisje, men det er faktisk sånn det er".

Litt tanker

Savannah er snart fire måneder og jeg kan ikke tro at det er så lenge siden jeg lå på barsel. Jeg savner faktisk barsel noen ganger, for de var så snille der. Spesielt en av pleierne som jobbet under opplæring på barsel, blond, svensk og veldig søt. Hun var så snill og god. Man er utrolig sårbar etter fødselen, og i mitt tilfelle følte jeg meg litt liten selv. Det var så godt å bli passa godt på. Jeg har kun ros til alle på barsel både i 2009 og i 2010.

Tenker ofte på dette siste Svangerskapet. Kroppen var sliten etter alt med Raphael, og jeg var mye syk i det siste svangerskapet. Det var utrolig tungt både fysisk og psykisk. Jeg visste jo at Savannah hadde det bra og jeg hadde en god følelse av at alt kom til å gå bra, men vi har fått erfart at livet kan være så skjørt og det gikk ikke en dag uten angsten oppe i halsen.

Savannah beveget seg jo mykere og mindre enn Raphael også, og det bekymret meg.. Alt bekymret meg, og jeg var så og si helt utslitt. Derfor var det en STOR lettelse for meg da Savannah endelig kom ut.

FOTO: Ivana Klavis.

I dag ble Savannah og jeg tatt bilder av, dette er et av dem. Og igjen i dag ble jeg minnet på hvor heldig jeg er som har Savannah. Det ble litt snakk om både Raphael, barn og andre som sliter. Og da Ivana hadde gått måtte jeg se på jenta mi igjen. Blessed, er det ikke det dem sier?

Savannah har kommet til verden!

Milla er fortsatt på sykehuset, men spurte pent om jeg kunne skrive et lite innlegg for henne. Vet at det er mange spente lesere der ute som vil sette pris på det.

Vakre lille Savannah kom til verden, med planlagt keisersnitt, mandag litt over klokken halv ett på dagen.

En stolt mor kan meddele at hun er ei lita og frisk jente på 2,8 kg som sover mye.

Mandag var en dag med en del smerter for Milla, men hun forteller at hun har kommet seg raskt, og sier videre at alt er veldig bra nå:)

 

GRATULERER SÅ MYE TIL DERE BEGGE!!

 

Eireen

 

Babyloss awareness

Babyloss awarenessweek har pågått denne uken, og i dag er liksom dagen. Jeg oppfordrer i år, som i fjor, ALLE til å tenne et lys for våre små engler klokken syv i kveld, uansett hvor du er. La det brenne i en time.

Tenk om så og si alle husstandene i landet gjør dette, det vil bli en bølge av lys som er tent for våre små engler.



Babyloss awareness er for de små som har dødd under svangerskapet, under fødsel eller kort tid etter fødsel.

Mine tanker går i dag til alle mammer og pappaer der ute. Vi skal tenne Raphaels lys i kveld, og i dag skal han dele det med alle de små englebarna, og for å nevne noen:

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celinè, Dejan, Ivano, Max

Da vi fikk vite at Raphael antakelig kom til å dø, følte jeg meg så alene. Men jeg har skjønt at det er utrolig mange triste skjebner der ute, og utrolig mange mammer og pappaer som har et barn for lite. Babyloss awareness hjelper oss med å huske på at det er mange der ute som mangler noen, og det betyr så mye å minne våre små.

Legg gjerne inn navnet på din engel under, om du har lyst.

I never wanted memories, I only wanted you

Endelig begynner badet å bli ferdig og kaoset jeg for øyeblikket bor i er nå så og si borte :)

Våknet klokken fire i dag, og det var ikke sjans for å sovne igjen.. Lå og spilte tre på rad på mobilen til gubben dro på jobb halv seks. Da ga jeg opp, og sto opp. Er en del å gjøre og få unna her hjemme i dag, så det er kanskje like greit, siden farten min er ganske treg.

Jeg driver og rydder unna på PC'n og fant et dikt jeg hadde lagret. Dette diktet ble lagt til på en kommentar av en leser, etter Raphael døde. Husker at det grep meg så mye, så jeg deler det med dere.

My mom is a survivor, or so I heard it said.

But I hear her crying at night,when all others are in bed.

I watch her lay awake and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her to help her understand.

But like the sands on the beaches that never wash away...

I watch over my surviving mom, who thinks of me each day.

She wears a smile for others, a smile of disguise.

But through heavens door I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death to keep my memory alive.

But anyone who knows her, knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom through heavens open door.

I try to tell her angels protect me forever more.

But I know it doesnt help her or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her and show her that you care.

For no matter what she says, no matter what she feels, My surviving mom has a broken heart that time wont ever heal



Også må jeg poste denne igjen, for den betyr så masse.

 

 

They say that memories are golden, well maybe that is true, I never wanted memories, I only wanted you.

For meg er det viktig å holde den lille gutten vår "blant oss", og alle meldingene på ettårsdagen betød utrolig masse for meg.

I tillegg vil jeg minne dere på Babyloss awarness i morgen, en markering som skal minne oss på alle englebarna der ute.

Tenn et lys klokken 19 for englene våre og la det brenne i en time.

 

Raphael, 1 år

Det er ett år siden verdens vakreste skapning kom til oss. Ett år siden vi fikk ta på deg, klemme på deg og snakke til deg.

 

Du er alltid med oss, lille sjørøver.

Raphael

Skal skrive litt mere om graviditeten senere, men en ting slo meg for en tid tilbake. Jeg snakker mye om Raphael, og om graviditeten/fødselen.

Jeg snakker om han og alt rundt (det som er normalt av ting under graviditet) lett. Det er enkelt for meg å fortelle om hvordan mine erfaringen var med KS, eller graviditeten ellers.
Når folk spør meg nå om dette er min første, svarer jeg at nei, det er min andre. Noen blir litt satt ut da jeg sier at sønnen min ikke er her lenger, andre tar det med fatning. Det mest merkelige er at jeg sier det til folk jeg ikke kjener så godt.
"Nei, min andre, men sønnen min fikk bare leve i to dager".

Jeg skjønner GODT at folk blir litt satt ut..

Det er rart, men også så godt at jeg kan snakke om han på den måte.
Det jeg derimot ikke snakker om er følelsene, hvordan den tunge tiden har vært og er, og slike ting. Der stopper det seg bare.
Jeg snakker litt om det med mennesker som er nær meg, men ellers lite. Det funker liksom ikke.
Men jeg er glad jeg kan snakke om sønnen min og erfaringene på den måten. Det gjør han nærmere på en måte.



Jeg er heller ikke så mye på graven hans. Han ligger der, men han er ikke der.

For meg så er han i meg, med meg på en måte og ikke i en grav. For meg er ikke graven det viktigste, men alle minnene og tingene jeg har etter han. De tar jeg godt vare på!

Litt tanker på morgenkvisten bare.

Ha en super mandag, det er hat dag nummer to for meg ;) hehe...




Kort om behandlingen

Etter Raphael ble tatt med KS ble han fraktet ut av operasjonssalen med en gang. Som jeg tidligere har fortalt var vi så heldig å få høre han skrike.

Han pustet noe, forsøkte å trekke pusten, men fikk ikke luften helt ned. Utenfor operasjonssalen sto legene og ventet. De intuberte han, uten at det hjalp noe særlig. Han fikk også medisin.
Da han kom på intensiven ble han lagt på høyfrekvens ventilering. Dette er en pustemaskin, og den ristet han på en måte.
Lungene ble drenert og det ble lagt kateter.
Urinproduksjonen var treg, men kom seg og etterhvert produserte Raphael greit med urin. Det var altså ikke der det største problemet lå, men i de underutviklete lungene og den manglende oksygeentilførselen. Men nyresvikt var et faktum.

I tillegg til respiratorbehandling, fikk han medisiner og behandling med ulike inhalasjonsgasser. Han fikk næring gjennom intravenøst og var passe dopet ned slik at han skulle ta i mot all behandlingen han fikk. Han fikk kuvøsebehandling, sonde i nesa og kanyler ulike steder.

Dette er noe av det som ble gjort på intensiven. Jeg fikk heller ikke med meg alt som skjedde eller ble gjort. Vi ble fortalt det, men det er ikke lett å få med seg med Raphael i den ene delen av hodet, og en kropp som absolutt ikke virker etter KS'et.


Raphaels mål for dere som er interresert:

Høyde 41 cm
Vekt: 2,950
Fotlengde: 6,5
Hodeomkrets: 30

Målene er altså tatt i uke 32+6, da ble han jo tatt med KS



Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » Oktober 2016
hits