Gratulerer med dagen, lille sjørøver



Syv små kakelys for Raphael.

Så lenge siden, likevel så nært




My mom is a survivor,

or so I heard it said.

But I hear her crying at night,

when all others are in bed.

I watch her lay awake

and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her,

to help her understand.

But like the sands on the beaches

that never wash away...

I watch over my surviving mom,

who thinks of me each day.

She wears a smile for others...

a smile of disguise.

But through heavens door

I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death

to keep my memory alive.

But anyone who knows her,

knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom

through heavens open door.

I try to tell her angels

protect me forever more.

But I know it doesnt help her

or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her

and show her that you care.

For no matter what she says...

no matter what she feels.

My surviving mom has a broken heart

that time wont ever heal

They say that memories are golden

, well maybe that is true.

I never wanted memories,

only wanted you.

A million times I needen you,

a million times I cried.

If love alone could have save you,

You never would have died.

In life I love you dearly,

in death I love you still.

In my heart you hold a place,

no one could ever fill.

If tears could build a stairway,

and heartaches make a lane.

Id walk right the path to heaven,

and bring you back again.

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God call us one by one,

the chain will link again

Et for sjørøveren min

Kjapt innom for å minne dere på å tenne et lys i dag klokken 19. Jeg gjør det hvert år, 15.oktober. Ikke bare for Raphael, men for alle de andre englebarna også. 

 



Les mer om bølgen av lys her:  http://babyloss-awareness.org.websitebuilder.prositehosting.co.uk/

 

Det har gått seks år. Seks lys ble tent 8. oktober. Jeg gjorde mindre ut av fødselsdagen enn jeg pleier. I år ville jeg ikke. Jeg dyttet det litt til siden, rett og slett. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hvert år har jeg tatt fra alle tingene til Sjørøveren min, tent lysene og de har brent fra 8.oktober til 10.oktober. 
I år var det annerledes, kreftene var liksom helt borte. 

 

Det er helt merkelig at det, etter så mange år, skal være like vondt og like jævlig når disse dagene kommer. Samtidig er det godt å fortsatt kjenne at jeg hadde gått samme runden igjen for å få de to dagene jeg var så heldig å ha med sjørøveren. 
Hvert år er det like merkelig, for måneden er så preget av vondt og så mye lykke, da jenta mi har bursdag. Så dagene går med til å planlegge bursdager og gaver for Savannah.

 



Sier som jeg pleier (om noen av mine gamle lesere er innom), legg gjerne igjen navnet på engelen om du føler for det.

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celinè, Max

 

Fem år



Gratulerer med dagen, sjørøveren min . Fortsatt like vakkert, fortsatt like vanskelig å være der.

Bare et lite vink

Det er jo sånn at jeg titter innom i ny og ne. Og jeg blir like overrasket over at det fortsatt tikker inn et par kommentarer her og der. Og ikke minst, jeg blir fortsatt veldig rørt.

Har satt stor pris på denne bloggen og på alle kommentarene. All støtten, alle de gode ordene. Og ikke minst, jeg setter så stor pris på å ha fått kontakt med enkelte.

I de siste dagene har jeg vurdert å begynne å blogge igjen. Det er en del som har skjedd på snart fire år. Foreløpig har jeg ikke tatt noen avgjørelse enda.

Uansett, ville legge igjen et lite spor. Jeg er fortsatt i live og like oppegående ;)

 

 

Lite bilde fra mars, da jeg og vesla reiste til Spania med mine to beste venninner og den yngste datteren til en av dem. Så det er blitt litt størrelse på denne bylten også ;)

Kontrastene



Fikk ikke opp dette bildet på forrige post, men kontrastene er så store. Prinsessa sover godt. Dagens lyspunkt.

Babyen min er borte.



I dag døde syv år gamle Ylva av kreft. Jeg leste det tidlig i dag og gikk rett i kjelleren. I 7,5 timer satt jeg på jobb uten å gjøre noe som helst. Alt kom tilbake. Kvalme, svimmel, klumpen i brystet. At det vonde. Og ikke minst, følelsen av noe som likner desperasjon blandet med håpløshet. Jeg føler sånn med mammaen og pappaen til Ylva. Så mye vondt det har vært igjennom og så sterke i alt. Utrolig. Jeg klarer alltid å holde meg oppgående. Hentet vesla og kjente glede. Helt til hun var i seng. Da satte jeg meg ned og på bildene av Ylva. Tapre foreldre. Alt kom tilbake, og det kjentes ut som om Raphael ble borte i går. Det var like jævlig som tiden etter han døde. Tårene, kvalmen, utmattelsen, vanskelighetene for å puste. Håpløsheten. Det vonde rommet inne i meg. Det som er tomt. Så på alle bildene, og klemte tingene hans. Jeg pleier ofte det, men i dag så jeg også på bildene fra han døde. Jeg steller han, kler på han, kysser han. Minnestunden. Blomstene. Den bittelille kisten. Nedsenkingen. Det er lenge siden jeg har sett på bildene fra den dagen han døde og tiden etter babyen min ble borte. Og det var det eneste jeg klarte å tenke om og om igjen, babyen min er borte. Triste historier om barn takler jeg dårlig, og selv om gutten min er fire år, så er det like jævlig. Jeg blir like forbanna, like trist og like hysterisk om jeg går i kjelleren. Babyen min er borte, og det kommer jeg nok aldri til å slå meg til ro med.

Babyloss awarness

Årets babyloss awarness week er igang. Startdatoen er dødsdatoen til sjørøveren min. DET var ganske tøft...

Denne årlige uken skal sette fokus på barna som har dødd i mors liv, fødsel eller i ettertid.

Selv om bloggen egentlig er nede, vil jeg benytte anledningen til å oppfordre alle til å avslutte denne uken med å tenne et lys 15.okotber klokken 19. Sett det i vinduet så det synes, og vis din støtte til alle de der ute som savner et lite barn.

I tillegg viser lysene at vi tenker på de små englene våre som betyr så ufattelig mye.

Vis gjerne støtte ved å kjøpe en av disse symbolene for de små, tapte englene:

Klikk på linken for men informasjon.

http://www.october15th.com/

Det å miste et barn, uansett om det er 15 år eller 1 år er så ufattelig vondt. Man kommer aldri over det, og det vil gjøre vondt resten av livet.

Jeg synes babyloss awarness week er så ufattelig viktig, fordi den er med på å synliggjøre sorgen det er å miste en av våre små. I tillegg er dette selve symbole på medfølelse og støtte mener jeg.

Sier i år også, at dere må gjerne legge igjen navnet på små engler i kommentarfeltet, selv om det sikkert ikke er så mange som er inne en inaktiv blogg :)

Raphael 08.10.09-10.10.09

 

Da slutter jeg

Savannah fire måneder, foto: imilliphoto.com

Jeg merker at jeg ikke har den samme motivasjonen for å blogge lenger. Føler heller ikke at jeg har så mye på hjertet. Det merkes jo på antall innlegg.

Så nå skal jeg slutte å blogge. Innleggene om Savannah vil bli slettet snart, mens historien om Raphael skal jeg la stå, til informasjon for andre som går igjennom liknende eller som trenger/ønsker å lese.

Mailadressen står fortsatt på siden om det er noe noen måtte lure på.

Tusen takk for alle oppmuntrende ord og all støtte fra alle dere. Jeg husker så mange av dere!

Det verste en kan oppleve......

Jeg har fått mange sterke historier og kommentarer etter jeg startet denne bloggen. Jeg husker så utrolig mange av dere, og jeg husker så mye av det dere har skrevet til meg, jeg husker nickene og historiene.

En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet både sin samboer og sin datter på kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og nå har hun delt sin historie.

Dette spurte jeg henne om hun ville gjøre, rett og slett fordi hun har gått igjennom det værste i livet på så kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, både for lesere og skriver, å dele.... Denne personen er så utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.

Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:

Live-Elissa og Alexander

7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var på fest. Skadene var store, og han måtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex døde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vår født, 1 måned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I løpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne på brystet mitt for første gang kunne jeg bare tenke på at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.

 Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine øyne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine øyne og mitt hår, MYE mørkebrunt hår. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av å se på henne, stryke på henne, oppleve henne forsvant etter få timer da hun plutselig sluttet å puste. Legene kunne ikke gjøre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.

 Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden så det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg måtte sende bilde av babyen når hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, så jeg fikk søstera mi til å skrive en melding å sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg ønsker å vite.

 Jeg gikk første året på videregående skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde på denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken på å skulle møte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nærmest bodde på rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, strøyk på klærne hun skulle ha på seg, så på lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men på samme tid det beste siden det var der jeg følte henne nærmest.

 Etter to måneder var jeg tilbake på skolebenken. Jeg måtte det for å komme meg ut av leiligheta og for å prøve å komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der måtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte på. Lærerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle få fullført året og tilrettela det på en måte der fravær ikke ble ført, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prøver ble tatt på "gode dager".

 Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart å komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander døde har vi vært på spa en gang i måneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine å organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til å forstå!

 I dag er jeg 19 år, jeg har fullført videregående, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag på englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye på hvordan ting kunne ha vært, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vært. Hvordan ville Alexander være som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville være som mamma. Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på, men jeg er nesten sikker på at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drømmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.

 Det ble tatt mange bilder av engelen min de få timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har også laget en scrapbook som står på et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden når jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klærne til Live-Elissa, noen av klærne til Alexander og teppet jenta mi hadde på sykehuset. På selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha på seg. Med dette koseteppe kan jeg på en måte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.

 I etterkant så mener jeg at Alexander døde fordi Live-Elisse ikke skulle være alene. Hun blir passet på av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag får jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, så får jeg nøye med bilder og minner.

 Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter nå, fordi nå skal på graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett på siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.





Stem på Maximilian!

Lanoungen er jo i full gang og det er tusenvis av foreldre som har meldt på ungen sin. MEN jeg kjenner kvinnen som virkelig fortjener å vinne!!

Kvinnen jeg snakker om har ventet i 18 måneder på å få sin forlovede hjem til Norge. Han reiste ut fordi han ikke hadde lovlig opphold i Norge. Dette må man søke om i hjemlandet.
I løpet av den tiden hun har ventet kom sønnen deres, Maximilian. Så hun har gått igjennom babytiden alene, i tillegg til det har hun blitt operert for en cyste i magen.
HUN fortjener virkelig dette reisegavekortet man kan vinne, for denne dama er sterkere enn mange! Og hun og forloveden fortjener virkelig en tur etter alt sammen!

Vær så snill. stem på Maximilian som Lanoungen 2011. Det skal ganske mange stemmer til for å vinne! Klikk på linken under for å stemme.

http://www.lano.no/bidrag/maxmilian-oslo

Foto: Ivana Klavis



Litt tanker

Jeg må skrive litt om Raphael igjen og tapet. Stadig er jeg innom Karoline Grismo sin blogg og prøver å lese. Noen dager går det greit, andre dager må jeg bare "skyndte meg igjennom innleggene".

Karoline mistet sin sønn rett etter fødsel og hun skriver om tapet. Jeg kjenner alle følelsene hun sitter med så altfor godt.
Poenget mitt er at det er så fint at det er flere som er åpne om tapet av de små babyene våre. Rett og slett fordi det betyr så masse for mange som er og har vært i den samme situasjonen. Det er støttende og det gir mot til å holde hodet opp.

Da jeg fikk vite at Sjørøveren antakelig ikke kom til å overleve følte jeg meg så alene. Ikke hadde jeg hørt om uretraklaffer og ikke fant jeg noe verdt å lese på nett. Jeg følte at jeg var en av nesten ingen som opplevde akkurat det.
Så startet jeg bloggen. Riktignok har jeg bare vært hørt om ett tilfelle av uretraklaffer MEN det er så ufattelig mange som har mistet barna sine på en eller annen måte, og det er så godt å ikke føle seg alene.

Det er nettopp det jeg følte at jeg var. HELT alene i verden, men etter bloggen ble startet så har jeg fått kontakt med mange som har mistet sine dyrbare små. DET har betydd så masse, både i løpet av hele prosessen, men også i ettertid. Noen har jeg møtt, andre har jeg mailet med.  Man er aldri alene om noe, men ofte føles det slik.





Den støtten betød mye med mitt siste svangerskap også. Å gå rundt og være redd i ti måneder er et helvete uten like, og jeg er glad jeg har jenta mi her med meg, ute av magen.

Følelsene for Raphael dukker stadig opp enda, og de er like vonde og såre. Men man blir vant til dem. Rart hva? Gå rundt og være vant til at det stadig skal gjøre vondt. Likevel ville jeg ALDRI vært foruten han. Jeg hadde glatt gjort det hele igjen. Og jeg føler meg som verdens heldigste som har opplevd å ha han og som har verdens herligste og snilleste lille jente.





Er du donor?

Da Raphael døde ville vi veldig gjerne donere bort det som kunne doneres. Dessverre er ikke organdonasjon fra babyer noe som gjøres enda, organene er så små.

Jeg er selv donor og har vært det siden jeg fylte 16 år, og i går fylte sambo ut sitt donorkort.

Er du donor?





Det er jo helt fantastisk at man kan ta organene til et menneske og sette dem inn i en annen kropp. Tenk så mange liv som reddes fordi flere er donor!
Jeg synes dette er et så viktig tema og mener at serier som TV2 har gående om nettopp dette både er inspirerende og lærerikt.

Jeg slår gjerne et slag for kampen om å få flere til å bli donor.
Så neste gang du er på apoteket, husk å plukke med deg donorkort!

 

Min vakre sjørøver

Vi vil vise han til verden kom vi fram til i går.
Da Raphael ble født ville vi "ha han for oss selv", men nå tenker vi det stikk Motsatte. Vi har hatt et par dager hvor vi har kjent veldig på savnet av sjørøveren, og vi er jo så stolte av han. So here goes, min vakre, vakre sønn.

 

Jeg glemmer aldr da jeg ble trillet opp på nyfødtintensiven i senga.. så rundt meg og lette etter han og da vi nærmet oss senga hans og respiratoren så jeg han med en gang, han lyste liksom opp og jeg visste at der lå gutten min. De to dagene vi fikk betyr verden.



Er du kommet over det?

For et par dager siden fikk jeg spørsmål om jeg hadde kommet over Raphaels død. Jeg tok meg ikke nær av spørsmålet, jeg tar meg sjeldent nær av ting. Men svaret er såre enkelt. Man kommer seg aldri over det. Aldri.

Men man lærer seg å leve med det. Man lærer seg å takle at det alltid vil føles tomt i kroppen og at det alltid vil føles sårt.
Trøsten? Det er ingen trøst, MEN det er en takknemmelighet i at jeg fikk to dager med sønnen min, vakker og stor. Ingen av oss hadde trodd vi skulle høre stemmen hans, så jeg er takknemmelig for at jeg fikk høre han skrike.

Og selv om Raphael ikke er her må vi holde motet og hodet oppe og det å fortsette livet gir gode ting.

Savannah er en av de veldig gode tingene:

Bare noen timer gammel.

FOTO: Ivana Klavis

Vi tenker på Raphael hver dag, men vi må leve også og sette pris på det vi har og det vi har hatt.






Ivana Klavis

For en stund sida lekte Savannah supermodell og det ble mange stilige resultater. Den dyktige kvinnen bak, Ivana, har fått seg egen hjemmeside. Bedre sent enn aldri.

http://imiliphoto.com/

Sjekk henne ut, hun er UTROLIG dyktig!! Synes hun har en helt særegen stil med en liten touch av gamle fotos...  Det er ihvertfall verdt å klikke på linken.

Lille venn....

Lille jenta mi:

FOTO: Ivana Klavis

Kort tid etter Raphael døde sendte ei venninne av meg et dikt hun hadde kommet over. Jeg elsket det, og kan lett si at jeg har  tenkt masse på sjørøveren min de gangene jeg har lest det. Det er rar hvor mye ord kan bety og hvor mye ord kan få oss til å føle så mye.

Jeg aner ikke hvem som har skrevet dette, skulle virkelig ønske jeg visste det for det er så fint. Og det er ingen tvil om at vi som har noen små engler kan føle på det som er skrevet. Uansett, jeg publiserer det slik det ble sendt til meg..

Lille venn.
En vårdag vi fikk beskjed
at du lille venn var på vei
håp og glede ble tent
vi skulle snart bli kjent.

Lille venn

En sommer dag vi fikk vite
at du var nødt til å slite
liten og syk du var blitt.

Lille venn

Mange tårer vi har felt
livet er slett ikke lett.

Lille venn

I natt kom du til verden
Ei lita jente du var
Allerede elsket av din mor og far.

Lille venn

Ett lys har vi tent
det skinner for deg
mange tårer og tunge stunder vil bringe
men du er den vakreste vi vil minne.

Farmor

15.07.10

Jeg tenker stadig på Raphael, og det har vært ganske intenst i en periode nå. Det er merkelig hvor merkelig man egentlig føler seg og hvor vanskelig det faktisk er å forklare hvordan man føler. Som jeg sa til en sterk kvinne her om dagen "Det er veldig klisje, men det er et stort tomt rom inne i meg som er vondt. Klisje, men det er faktisk sånn det er".

Litt tanker

Savannah er snart fire måneder og jeg kan ikke tro at det er så lenge siden jeg lå på barsel. Jeg savner faktisk barsel noen ganger, for de var så snille der. Spesielt en av pleierne som jobbet under opplæring på barsel, blond, svensk og veldig søt. Hun var så snill og god. Man er utrolig sårbar etter fødselen, og i mitt tilfelle følte jeg meg litt liten selv. Det var så godt å bli passa godt på. Jeg har kun ros til alle på barsel både i 2009 og i 2010.

Tenker ofte på dette siste Svangerskapet. Kroppen var sliten etter alt med Raphael, og jeg var mye syk i det siste svangerskapet. Det var utrolig tungt både fysisk og psykisk. Jeg visste jo at Savannah hadde det bra og jeg hadde en god følelse av at alt kom til å gå bra, men vi har fått erfart at livet kan være så skjørt og det gikk ikke en dag uten angsten oppe i halsen.

Savannah beveget seg jo mykere og mindre enn Raphael også, og det bekymret meg.. Alt bekymret meg, og jeg var så og si helt utslitt. Derfor var det en STOR lettelse for meg da Savannah endelig kom ut.

FOTO: Ivana Klavis.

I dag ble Savannah og jeg tatt bilder av, dette er et av dem. Og igjen i dag ble jeg minnet på hvor heldig jeg er som har Savannah. Det ble litt snakk om både Raphael, barn og andre som sliter. Og da Ivana hadde gått måtte jeg se på jenta mi igjen. Blessed, er det ikke det dem sier?

Savannah har kommet til verden!

Milla er fortsatt på sykehuset, men spurte pent om jeg kunne skrive et lite innlegg for henne. Vet at det er mange spente lesere der ute som vil sette pris på det.

Vakre lille Savannah kom til verden, med planlagt keisersnitt, mandag litt over klokken halv ett på dagen.

En stolt mor kan meddele at hun er ei lita og frisk jente på 2,8 kg som sover mye.

Mandag var en dag med en del smerter for Milla, men hun forteller at hun har kommet seg raskt, og sier videre at alt er veldig bra nå:)

 

GRATULERER SÅ MYE TIL DERE BEGGE!!

 

Eireen

 

Babyloss awareness

Babyloss awarenessweek har pågått denne uken, og i dag er liksom dagen. Jeg oppfordrer i år, som i fjor, ALLE til å tenne et lys for våre små engler klokken syv i kveld, uansett hvor du er. La det brenne i en time.

Tenk om så og si alle husstandene i landet gjør dette, det vil bli en bølge av lys som er tent for våre små engler.



Babyloss awareness er for de små som har dødd under svangerskapet, under fødsel eller kort tid etter fødsel.

Mine tanker går i dag til alle mammer og pappaer der ute. Vi skal tenne Raphaels lys i kveld, og i dag skal han dele det med alle de små englebarna, og for å nevne noen:

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celinè, Dejan, Ivano, Max

Da vi fikk vite at Raphael antakelig kom til å dø, følte jeg meg så alene. Men jeg har skjønt at det er utrolig mange triste skjebner der ute, og utrolig mange mammer og pappaer som har et barn for lite. Babyloss awareness hjelper oss med å huske på at det er mange der ute som mangler noen, og det betyr så mye å minne våre små.

Legg gjerne inn navnet på din engel under, om du har lyst.

I never wanted memories, I only wanted you

Endelig begynner badet å bli ferdig og kaoset jeg for øyeblikket bor i er nå så og si borte :)

Våknet klokken fire i dag, og det var ikke sjans for å sovne igjen.. Lå og spilte tre på rad på mobilen til gubben dro på jobb halv seks. Da ga jeg opp, og sto opp. Er en del å gjøre og få unna her hjemme i dag, så det er kanskje like greit, siden farten min er ganske treg.

Jeg driver og rydder unna på PC'n og fant et dikt jeg hadde lagret. Dette diktet ble lagt til på en kommentar av en leser, etter Raphael døde. Husker at det grep meg så mye, så jeg deler det med dere.

My mom is a survivor, or so I heard it said.

But I hear her crying at night,when all others are in bed.

I watch her lay awake and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her to help her understand.

But like the sands on the beaches that never wash away...

I watch over my surviving mom, who thinks of me each day.

She wears a smile for others, a smile of disguise.

But through heavens door I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death to keep my memory alive.

But anyone who knows her, knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom through heavens open door.

I try to tell her angels protect me forever more.

But I know it doesnt help her or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her and show her that you care.

For no matter what she says, no matter what she feels, My surviving mom has a broken heart that time wont ever heal



Også må jeg poste denne igjen, for den betyr så masse.

 

 

They say that memories are golden, well maybe that is true, I never wanted memories, I only wanted you.

For meg er det viktig å holde den lille gutten vår "blant oss", og alle meldingene på ettårsdagen betød utrolig masse for meg.

I tillegg vil jeg minne dere på Babyloss awarness i morgen, en markering som skal minne oss på alle englebarna der ute.

Tenn et lys klokken 19 for englene våre og la det brenne i en time.

 

Raphael, 1 år

Det er ett år siden verdens vakreste skapning kom til oss. Ett år siden vi fikk ta på deg, klemme på deg og snakke til deg.

 

Du er alltid med oss, lille sjørøver.

Raphael

Skal skrive litt mere om graviditeten senere, men en ting slo meg for en tid tilbake. Jeg snakker mye om Raphael, og om graviditeten/fødselen.

Jeg snakker om han og alt rundt (det som er normalt av ting under graviditet) lett. Det er enkelt for meg å fortelle om hvordan mine erfaringen var med KS, eller graviditeten ellers.
Når folk spør meg nå om dette er min første, svarer jeg at nei, det er min andre. Noen blir litt satt ut da jeg sier at sønnen min ikke er her lenger, andre tar det med fatning. Det mest merkelige er at jeg sier det til folk jeg ikke kjener så godt.
"Nei, min andre, men sønnen min fikk bare leve i to dager".

Jeg skjønner GODT at folk blir litt satt ut..

Det er rart, men også så godt at jeg kan snakke om han på den måte.
Det jeg derimot ikke snakker om er følelsene, hvordan den tunge tiden har vært og er, og slike ting. Der stopper det seg bare.
Jeg snakker litt om det med mennesker som er nær meg, men ellers lite. Det funker liksom ikke.
Men jeg er glad jeg kan snakke om sønnen min og erfaringene på den måten. Det gjør han nærmere på en måte.



Jeg er heller ikke så mye på graven hans. Han ligger der, men han er ikke der.

For meg så er han i meg, med meg på en måte og ikke i en grav. For meg er ikke graven det viktigste, men alle minnene og tingene jeg har etter han. De tar jeg godt vare på!

Litt tanker på morgenkvisten bare.

Ha en super mandag, det er hat dag nummer to for meg ;) hehe...




Kort om behandlingen

Etter Raphael ble tatt med KS ble han fraktet ut av operasjonssalen med en gang. Som jeg tidligere har fortalt var vi så heldig å få høre han skrike.

Han pustet noe, forsøkte å trekke pusten, men fikk ikke luften helt ned. Utenfor operasjonssalen sto legene og ventet. De intuberte han, uten at det hjalp noe særlig. Han fikk også medisin.
Da han kom på intensiven ble han lagt på høyfrekvens ventilering. Dette er en pustemaskin, og den ristet han på en måte.
Lungene ble drenert og det ble lagt kateter.
Urinproduksjonen var treg, men kom seg og etterhvert produserte Raphael greit med urin. Det var altså ikke der det største problemet lå, men i de underutviklete lungene og den manglende oksygeentilførselen. Men nyresvikt var et faktum.

I tillegg til respiratorbehandling, fikk han medisiner og behandling med ulike inhalasjonsgasser. Han fikk næring gjennom intravenøst og var passe dopet ned slik at han skulle ta i mot all behandlingen han fikk. Han fikk kuvøsebehandling, sonde i nesa og kanyler ulike steder.

Dette er noe av det som ble gjort på intensiven. Jeg fikk heller ikke med meg alt som skjedde eller ble gjort. Vi ble fortalt det, men det er ikke lett å få med seg med Raphael i den ene delen av hodet, og en kropp som absolutt ikke virker etter KS'et.


Raphaels mål for dere som er interresert:

Høyde 41 cm
Vekt: 2,950
Fotlengde: 6,5
Hodeomkrets: 30

Målene er altså tatt i uke 32+6, da ble han jo tatt med KS



Resultatet fra obduksjonsrapporten

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Bloggen har blitt lagt til side en liten periode, da det har vært mye som har stått på planen den siste måneden.
Jeg har fått svart dere på kommentarene i innlegget under, men jeg har ikke fått gått inn på hver enkeltes blogg for å svare.

Vel, obduksjonsrapporten ja. Jeg tok kontakt med legen som har fulgt oss og ba han gå gjennom rapporten med meg, slik at jeg skulle forstå. Rett etter den timen ble satt, så fikk vi brev med time om ettersamtale på nyfødtintensiv. Vi valgte å droppe denne, da vi kan be om en slik time igjen senere.

Obduksjonen viste det vi antok, at uretraklaffene (klaffene som sperret for urinen i urinrøret) ødela veldig mye.

Som dere allerede vet så fikk Raphael utvidet blære og begge nyrebekken ble utvidet. Lungene modnet ikke nok fordi han ikke hadde fostervann.

Dødsårsaken var lungesvikt.




(Bilde fra Google)

Lungene var rett og slett for trange til at oksygenet kunne bli ført gjennom kroppen slik det skal. Raphael fikk for lite oksygen, og dermed for lite surstoff til hjernen. Fordi han ikke fikk nok surstoff til hjernen, har han hatt et hjerneinfarkt og småblødninger.

Nyrene var opprinnelig i normal størrelse, men ble jo utvidet. Fordi venstre urinblære ble så utvidet som den ble så har Raphael antakelig hatt et infarkt i nyren også.

Det som er litt bittert er det at alle Raphaels organer egentlig var intakt! Absolutt alt var opprinnelig som det skulle. Hjerne, hjerte, lunger, tarmer.. alt.. Men på grunn av de små klaffene så kunne ikke Raphael få nok oksygen. Det er sykt at slike småting kan føre til at man ikke kan puste, at man får indre blødninger, infarkt.. ja... U name it..

Men det var fint å få gått igjennom rapporten. Jeg er tydeligvis blitt litt dreven på medisinspråket for jeg skjønte det meste av det som sto i rapporten. Men, likevel, godt å få alt nøye med seg.

Sorg

Det er ikke alltid lett å møte folk i sorg, så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det... Ofte tror jeg folk føler det er litt klein å møte noen som sliter. Mange velger kanskje å trekke seg litt unna.

En ting som er veldig viktig å tenke på er at det faktisk sårer enda mere om folk trekker seg unna, så for all del, ikke gjør det.

Jeg skrudde av min telefon i to uker og isolerte meg fullstendig når vi fikk beskjeden om at Raphael hadde uretraklaffer. Men de få gangene jeg skrudde på telefonen og hadde fått meldinger av folk som brydde seg ble jeg veldig glad. Jeg orket ikke å snakke, men de meldingene betød masse. Så vis at du er der, selv om den som sliter har det vanskelig!

Når du har gitt det mennesket som har det vanskelig litt tid (som sagt, send meldinger eller annet for å vise at du er der), så dra på besøk til dem! Jeg var innestengt og borte fra omverdenen i lange tider, men jeg savnet mennesker! Så er du en nær venn, dra dit! Ta deg tid til å besøke og ta deg tid til å være der, selv om personen har trukket seg unna. Ofte så trekker personen seg unna for å slippe at omverdenen skal "føle veldig synd på en". Men om du er nær venn, så skal du vise at den som er i sorg ikke trenger å trekke seg unna og være alene.

Det er sjelden viktig hva du sier, men fraser som "Går det bra?", "alt vil bli bedre" osv er unødvendig. Mennesker i sorg trenger å føle på sorgen. Og det er en selvfølge at det ikke går bra.

Ikke forvent at denne personen skal slutte å sørge på et bestemt tidspunkt. Dette er så individuelt. Mange slutter aldri å sørge. Men når man har fått ting litt på avstand, ta med deg personen på kino, middag eller andre rolige, koselige ting. Det er hele tiden viktig å vise at man er der på en eller annen måte.

SI NAVNET til barnet/personen som er borte, dersom sorgen dreier seg om dette. Jeg kan ikke understreke hvor viktig dette er.

Du trenger som sagt ikke si så mye, men lytt, ikke bytt samtaleemne, gi en klem.

Snakk også om hverdagslige ting. Det hjelper ofte oss i sorg å komme tilbake til hverdagen. Slå av en vits, dersom det passer seg.

Så, kort sagt: VÆR DER! Ikke trekk deg unna selv om personen i sorg gjør det. DRA TIL PERSONEN og minn på at du er der og at det er lov å både sørge, le og være sosial.



Vanlige, hverdagslige ting kan fort bli veldig vanskelig og fryktelig tungt å utføre. Ha forståelse for at ting tar tid å gjøre og at personer i sorg er slitne. Eller rettere sagt; UTMATTETE. Ha forståelse for at ting ofte blir glemt og at konsentrasjonen ikke er på topp. Vær tålmodig.

Detta ble langt, og kanskje litt kronglete. Men det gir hvertfall dere noen pointere. Det er altfor mange som blir ukomfortable når de møter mennesker som sørger, og det er viktig og ikke tenke på seg selv i denne sammenhengen men personen som sørger.

Savner deg, sjørøveren min.

Det er rart hvordan en dag kan gå fra å være helt greit til å nå rock bottom...

Dagen i går var heeelt okey, men så kom liksom alt tilbake igjen på en-to-tre, og det  føltes ut som om jeg var midt oppi alt igjen. Som om det kun var et par dager siden Raphael døde. Den siste måneden har egentlig gått veldig greit, selv om savnet er der. Men i går slet jeg veldig og den smerten som noen ganger kommer er veldig, veldig vanskelig å beskrive.

Jeg tenker ofte at jeg ikke fikk bli godt nok kjent med sjørøveren vår, og at jeg føler meg veldig snytt for mye.
På en annen side, så er det "på sin plass" når jeg har sånne dager, for jeg vet jo at sånt vil komme og gå.

Som min venninne i går sa, Raphael fortjener alle tanker han kan få. Og jeg er helt enig. Jeg tenker på han hele tiden, og jeg må regne med at vonde stunder vil bli en del av hverdagen min. Det er jo så absolutt forberedt på.



For en stund tilbake ble jeg spådd på BIM. Jeg er litt skeptisk til å bli spådd på nettet, utfra min fødselsdato. I levende live så har jeg tro på sånt, men over nett.... skeptisk..

Uansett, hun som spådde meg sa at det føltes som om gutten min ville komme tilbake til oss igjen. Husker at jeg ble helt satt ut da jeg leste det hun skrev, samtidig glad, enda mere skeptisk, redd osv osv.. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det.

Tror dere på sånt?

Sant eller ikke, jeg får uansett ikke vite det på lenge enda... Den som lever får se...

Obduksjonsrapporten

På fredag lå den endelige obduksjonsrapporten i postkassa vår. Jeg kan lett si at jeg gruet meg til å åpne konvolutten og lese.
Men i og med at jeg ikke skjønner et pøkk av den, så kan jeg heller ikke si så mye om den. Jeg skal bestille en time på sjukehuset, slik at jeg kan gå igjennom den og skjønne den.
Heldigvis hadde en av legene lagt med et skriv, hvor hun fortalte at obduksjonen bekrefter det man hele tida har trodd, altså uretraklaffer og at dette var ren og skjer uflaks. På grunn av alle komplikasjonene fikk Raphael også et infarkt i den ene nyren, som jeg tidligere har skrevet om.

Men det er jo så mye annet småplukk som jeg så gjerne vil skjønne, og jeg vil vite hver minste komplikasjon og konsekvens av disse meningsløse klaffene... Så håper at det ikke blir så lenge til jeg kan komme meg opp og få en gjennomgang.
Etter det kommer jeg til å fortelle om konsekvensene, i og med at disse små klaffene utgjorde så himla mye. Og sånn at kanskje andre i liknende situasjoner kan få en litt lettere forklaring her, enn kun medisinspråk....

Ellers har dere vel lest at jeg er så lei meg for at jeg har så lite bilder av meg selv som gravid??? Vel, i dag fikk jeg jommen et par bilder av noen som hadde det på lur, og jeg ble så GLAD!!! Takk til deg, du veit hvem du er :)





Tjukkebolla i juni. Da var jeg vel halvveis, sånn med tanke på at det er egentlig 40 uker som er fullt....

Har tenkt på det i ettertid, at det med bilder er noe jeg skulle ønske jeg hadde mere av. Men på grunn av situasjonen så holdt jeg meg mer eller mindre isolert. Så hva er det å ta bilder av egentlig? Det var i hvertfall det jeg tenkte.... De to siste ukene før KS knipset jeg bilder, for jeg innså jo at jeg ikke hadde noen.
Men her får dere hvertfall et bollebilde.

Dette er noe andre i liknende situasjoner bør tenke litt mere over enn hva jeg gjorde... Det er nok flere som også tenker som jeg gjorde, at det ikke er noe vits med bilder, det ble nedprioritert osv osv... Men TA BILDER! TA MANGE!!! Både gjennom svangerskapet, etterpå og av den lille....BILDENE ER VIRKELIG VIKTIGE. Det er jo det eneste jeg har nå. Og de betyr verden. Om det begynte å brenne hjemme hadde jeg gitt faen i alt, jeg hadde tatt med meg albumet til Raphael, PC'n (for der er det flere bilder) og rammen med bilder av sjørøveren som henger i gangen...

Det er bedre å gå amok og knipse, enn å sitte igjen fattig etter man har født en som ikke får være her sammen med oss...

Offerroller

Jeg har tenkt masse på dette her med "offerrolle".

Det er så mange som snakker om det å bli et offer, at andre synes synd på deg og det å føle seg liten som offer. Noen er kanskje redd for å være et offer.
Jeg har tenkt de tankene selv for noen år tilbake. Men det slår meg, hvorfor tenker vi egentlig sånn? Hvorfor er vi redd for å være offer?

Er man et offer, så er man et offer. MEN, det er deg selv som inntar en rolle, eller bukker under for et press samfunnet vil gi deg. Det er du som selv velger hvordan denne rollen skal være. Jeg tror at offeret selv velger den "svake" rollen.. Misforstå ordet svakt rett, jeg fant ikke noe annet som passet.



Som så vidt nevnt, jeg har opplevd ting som har gjort meg til et offer. Tanken om at ingen skal synes synd på meg har vært sterk, men å oppleve medfølelse er noe helt annet.
Blir man et offer, får man medfølelse. Dette med å bli synes synd på er noe man ilegger selg selv.

Selv om man er offer for noe, så betyr ikke det at man er svak eller stusselig, så hvorfor skal man uroe seg for hva andre tenker? Ofte er det ikke din feil at du havner i denne offerrollen, så hvorfor skal du føle deg liten?

Da er det bedre å finne styrken man har i seg, og reise seg. Slutte med tanker om at folk synes du er liten. Bruk heller rollen din til noe som kan få deg på beina. Ta i mot følelsen, men ikka grav deg ned i "self-pitty". Vis heller at et offer ikke trenger å være svakt, men hev deg selv, finn denne indre styrken og livsgnisten for å komme deg opp. Om andre synes synd på deg, så er det ofte du gjør deg selv litt svakere. IKKE gjør det. Men gi offerrolle et annet synonym enn det med å være liten og stakkarslig, som samfunnet ofte legger på deg.

Husk at det kun er deg selv som kan gjøre noe med rollen man har fått..



Dette er mer et tankespinn enn det er noe annet, så ta det for hva det er.

Går det bra?

Har tenkt litt på denne setninga, for jeg har skjønt at det er mange mennesker i sorg som ikke liker dette spørsmålet så godt.

Mange tenker kanskje at mennesker som spør om dette bør skjønne at det ikke går så bra.
Vi tenker alle forskjellig.

Selv har jeg jo gjentatte ganger blitt spurt om dette, og det gjør meg ingenting om folk lurer på om jeg har det bra. MEN, det er et men her, ikke spør om du ikke er klar for svaret.
Jeg er ærlig, og om jeg har en tung dag, så sier jeg det når folk spør om det går bra.

Ikke spør noen du vet er i sorg om de har det bra om du ikke ønsker å høre om tragediene, eller takler at mennesket svarer "nei". Enten må du være åpen for å lytte, eller så må du la være å spørre.

Denne setninga, som for mange er en åpning på en samtale, kan være et direkte spørsmål for noen. Jeg sier stort sett hvordan jeg føler det.
- Går det bra?
- Det går greit/ jeg lever/ det går opp og ned.

Folk er forskjellig og reagerer ulikt på å bli spurt om dette. Men oppe i sorgen har man gode dager også, og jeg synes ikke det er så rart at folk i omkretsen lurer på hvordan det går.




Så, hva gjør man når svaret er "jeg har det ikke bra" ?

Ofte forteller mennesket i sorg uopfordret ting, og da er det jo bare å lytte. Men noen ganger kan samtalen da gå i stå.
For all del, ikke skift samtaleemne om ikke personen gjør det selv.
Da er det bedre å si noe sånt som "jeg føler med deg", "tenker på dere", "skjønner at det kan være vanskelig" eller noe så enkelt som "prat om du vil!".

Dette er bare noen løse tanker jeg har gjort meg, etter å ha blitt spurt om dette mange ganger, og etter å ha lest at mange ikke liker å bli spurt.

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » Februar 2016 » Oktober 2015
hits