M jeg se ut som en dass?

Skrivelysten var kanskje ikke s stor som jeg forestilte meg, men jeg er n innom innimellom :)

Uansett, magen vokser og klrne krymper. Mange av mine topper og gensere har plutselig blitt magetopper. Jeg velger IKKE ta veslas oppmuntrende kommentar til etteretning: - Det gjr ikke noe mamma! Det er mange som gr med korte gensere hvor magen synes. Det kan du ogs. 

Dermed har det blitt p tide bye med i stvet og g til innkjp av klr til gravide. Bukser fant jeg for en stund siden, til min store forundring. Da jeg var gravid sist var alle buksene baggy.

Overdeler derimot! Fy flate s mye stygt! Og er det ikke stygt, s er det veldig sukkerstt. Og nr jeg har funnet kjoler som ser kule ut, s ser de ut som et uformelig telt p. Uformelige telt er forresten mange av overdelene ogs.

Hva i alle dager er det de som lager mammaklr tenker p? At alle som er gravide liker prikker? Eller bilder av ftter og hender p magen?
Hvem er det som har bestemt at gravide enten skal se superste ut, eller ut som en dass?

Jeg er av dem som ikke har lyst til bruke masse penger p klr jeg bare fr brukt i fire mneder. Men jeg vil heller ikke se ut som en dass. Forrige gang jeg var gravid var jeg strst p hsten og sensommeren. Det ble en grei lsning med tunka og tights. N som det er vinter og kaldt, funker det drlig. 

Hvordan lste dere klessituasjonen uten bruke uhorvelig mye penger?

 

Dette var skikkelig kjedelig, men s innmari koselig

Jeg blir fort utlmodig og rastls, jeg kjeder meg fort. Likevel, vi m jo svelge noen kameler nr vi har barn. 
Vesla har hatt SINNMARIVELDIG lyst til se My little Pony-filmen, og ja, da fr hun det. 

Hun elsket den, jeg kjedet vettet ut av meg. Men jeg elsket se henne, se hvordan hun koste seg og likte flge med. Da slo det meg, vi foreldre gjr s mange ufattelig kjedelige ting, som likevel gir s mye! 

Nr jeg tenker etter, s er det mange "kjedelige" ting jeg har funnet p med vesla, som jeg har satt s super pris p og kost meg. Flere som har det litt snn?

Jeg er med p det meste vesla har lyst til, jeg. For det gleder meg se at hun har det fint. 

 

Guttemamma

Fra dag n var jeg sikker p at det var en gutt i magen. Og ja, det var en gutt. Det er faktisk en tanke jeg ikke klarer venne meg til enda! N er jeg halvveis, og kan fortsatt ikke skjnne at det skal komme en gutt. 

Guttemamma!

Jenter vet jeg jo hvordan "virker" ;) Jeg har jo vrt der selv! 

Gutta derimot, der kommer jeg til kort. 
- Slapp av, du liker game. Det holder lenge nok, sa samboeren. Hahha.. vel, jeg vet ikke om det hjelper like snt nr de er sm. 

Det kommer til bli moro oppleve gutt ogs. 

N har jeg ftt tre termindatoer, 16.,17. og 18.mars. Antakelig blir Knerten tatt ut litt tidligere, da det blir nok et keisersnitt.. Kan evt skrive mer om det senere. 
Uansett, har LANG nok tid til forberede meg, og ikke minst lete etter navn. For der blir det nok en drakamp i heimen :) 

 

 

Slik er det n

Det er jo mange r siden jeg blogget, s jeg kan jo gi en update!


I 2012 flyttet jeg og vesla vekk fra Oslo og tilbake til hjembyen. Tilbake til familie og de nrmeste vennene. 

Det var oss to i mange r, fr jeg traff min nvrende samboer.  Mannen jeg er forlovet med.

En jeg har visst hvem er i alle r. Hvem hadde trodd at det skulle bli oss?

Ikke jeg.

Likevel, fr julen i 2014 s mttes vi tilfeldig p byen og fikk kontakt. Og vi holdt kontakten. Mye kontakt. Hver dag.

Jeg husker jeg synes det var rart. Jeg er et menneske som blir skeptisk nr flelsene kommer. Skeptisk og usikker, for flelser er skremmende.

Etter et halvt r med frem og tilbake, opp og ned, bort og fram fant vi ut at det var oss. Etter nok en god stund kjpte vi oss tomannsbolig sammen.

Han med en snn fra fr som er hos oss annenhver helg, jeg med vesla mi som bor fast hos oss.

Begge i fast jobb. Vesla p skole rett i nrheten, med gangavstand og mange barn ellers i omrdet. Vennene vre i grei avstand.

Hverdagslivet! Det er herlig.

Denne uka ble vesla hele 7 r.. Tida flyr s ufattelig fort. 2.klassing, som har gode venner og trives p skolen. Flsom og bestemt :)


Litt usikker p hva jeg skal update, for jeg aner jo ikke hvem av de gamle flgerne mine som er med og om det i det hele tatt er noen nye.

#metoo

Mer svangerskap senere og livet senere. Litt kampanjeprat n.

Har du ftt med deg emneknappen #metoo? Tusenvis av kvinner bruker den for vise omfanget av seksuelle overtramp og overgrep.
Emneknaggen brukes av kvinner som har blitt ?kldd p? p byen, som har blitt sjikanert med ord, som har blitt seksuelt trakassert, som har blitt overfalt, misbrukt, voldtatt. Jeg synes kampanjen er god!

Jeg er rimelig sikker p at 95 prosent av mine kvinnelige bekjente har opplevd et eller annet form for overtramp. Men selv inkludert. Jeg er glad for at vi kvinner faktisk str opp, er med p heve debatten og viser omfang.

Men hvor er mennene i disse debattene? Det er en og annen som hever stemmen, og til dere; Dere er GULL!

For hvorfor er det hele tiden slik at det er vi kvinner som m ta denne ballen? Hvorfor kan ikke menn tr til og lfte den, og kaste seg p diskusjonen.

(Bilde: Allwomankind)

Menn m snakke om hva som er greit og ikke. Og ikke minst, de m snakke med snnene sine om hvordan de skal behandle kvinner. De m snakke med dtrene sine om hva som ikke er greit.

Jeg har, for eksempel, blitt klypt i rompa p byen, og gutta har synes det har vrt supergy. Jeg er jo den som str opp og blir sint. I et tilfelle fikk jeg hre at ?det er jo bare fulle guttestreker, det m du regne med?.

Nei, jeg m faktisk ikke regne med det. Min kropp er ikke til kls p av fremmede menn. Min kropp er MIN!

Overnevnte er kun et av flere eksempler p overtramp.

 

S, menn, snakk om akkurat dette, og spesielt, snakk om grsonene:

Det er ikke greit ta jentene p rompa.

Det er ikke greit befle brystene hennes.

Det er ikke greit ta p jenter som er ute av stand til samtykke.

Det er ikke greit slenge seksuelle kommentarer etter ei jente.

Det er ikke greit tvinge seg p noen uten samtykke.

La kvinner ha kroppen sin i fred.

Det er nok mye mer som kan legges til p denne listen....

 

Back?

Har tenkt mye fram og tilbake om jeg skal la denne bloggen leve litt igjen eller ikke?. S, kanskje jeg skal ?give it a shot?? Hvertfall med et par innlegg, s ta det derfra. 
Vil nok tippe at mange av mine flgere er borte, men gir det uansett en liten sjans.

Det har seg jo snn at jeg er gravid p nytt, s kanskje det er nettopp dt som satte i gang skrivelysten igjen, s mange r etter.

En ny livssituasjon, en ny graviditet.

Jeg kan jo kanskje starte kort med si at det i de siste ukene har vrt blandede flelser. I sommer var testen positiv og jeg var kjempeglad!
Men det tok ikke lange tiden fr nervene kom igjen. Dette kan jo aldri g bra?

Det har vrt drye 18 uker med glede, trer, redsel, nerver, lykke. Ja, you name it. Uker som ikke kan ha vrt enkle for de rundt meg, for jeg er nok mer stressa enn de fleste nr det kommer til graviditet.
Jeg liker ikke vre gravid, og det er fordi det frste svangerskapet gikk som det gikk. Jeg gr rundt i en eneste tke i hodet og engster meg. 

Det er tte r siden Raphael dde.
P ddsdagen var jeg tilbake p Rikshospitalet. Det var tungt. Det var en dag jeg gruet meg veldig til.
Jeg var henvist dit for full kontroll, fordi jeg har vrt igjennom risikosvangerskap og blir fulgt opp av den grunn.

Vi var tidlig ute og ventet veldig lenge. Klump i magen og kvalm, men ble tatt i mot av en av legene som var med underveis i svangerskapet med Raphael. Han kjente meg igjen. Han husket historien.  Det var betryggende.

Opp p benken med full kontroll av alt som kan kontrolleres p et foster.

- Et helt normalt og friskt barn, som bde tisser og drikker fostervann. Organer som fungerer og nok fostervann i magen.
En perfekt liten gutt, uten misdannelser.

Jeg ble ti kilo lettere. Jeg ble glad. Jeg var tilbake p det stedet hvor Raphael dde, p samme dato for ti r siden, og fikk vite at det er en frisk gutt i magen. 17-18 uker p vei.

Jeg bare krysser fingrene for at det holder seg snn. At Knerten har det bra. 

Gratulerer med dagen, lille sjrver



Syv sm kakelys for Raphael.

S lenge siden, likevel s nrt




My mom is a survivor,

or so I heard it said.

But I hear her crying at night,

when all others are in bed.

I watch her lay awake

and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her,

to help her understand.

But like the sands on the beaches

that never wash away...

I watch over my surviving mom,

who thinks of me each day.

She wears a smile for others...

a smile of disguise.

But through heavens door

I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death

to keep my memory alive.

But anyone who knows her,

knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom

through heavens open door.

I try to tell her angels

protect me forever more.

But I know it doesnt help her

or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her

and show her that you care.

For no matter what she says...

no matter what she feels.

My surviving mom has a broken heart

that time wont ever heal

They say that memories are golden

, well maybe that is true.

I never wanted memories,

only wanted you.

A million times I needen you,

a million times I cried.

If love alone could have save you,

You never would have died.

In life I love you dearly,

in death I love you still.

In my heart you hold a place,

no one could ever fill.

If tears could build a stairway,

and heartaches make a lane.

Id walk right the path to heaven,

and bring you back again.

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God call us one by one,

the chain will link again

Et for sjrveren min

Kjapt innom for minne dere p tenne et lys i dag klokken 19. Jeg gjr det hvert r, 15.oktober. Ikke bare for Raphael, men for alle de andre englebarna ogs.



Les mer om blgen av lys her: http://babyloss-awareness.org.websitebuilder.prositehosting.co.uk/

Det har gtt seks r. Seks lys ble tent 8. oktober. Jeg gjorde mindre ut av fdselsdagen enn jeg pleier. I r ville jeg ikke. Jeg dyttet det litt til siden, rett og slett. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hvert r har jeg tatt fra alle tingene til Sjrveren min, tent lysene og de har brent fra 8.oktober til 10.oktober.
I r var det annerledes, kreftene var liksom helt borte.

Det er helt merkelig at det, etter s mange r, skal vre like vondt og like jvlig nr disse dagene kommer. Samtidig er det godt fortsatt kjenne at jeg hadde gtt samme runden igjen for f de to dagene jeg var s heldig ha med sjrveren.
Hvert r er det like merkelig, for mneden er s preget av vondt og s mye lykke, da jenta mi har bursdag. S dagene gr med til planlegge bursdager og gaver for Savannah.



Sier som jeg pleier (om noen av mine gamle lesere er innom), legg gjerne igjen navnet p engelen om du fler for det.

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celin, Max

Fem r



Gratulerer med dagen, sjrveren min . Fortsatt like vakkert, fortsatt like vanskelig vre der.

Bare et lite vink

Det er jo snn at jeg titter innom i ny og ne. Og jeg blir like overrasket over at det fortsatt tikker inn et par kommentarer her og der. Og ikke minst, jeg blir fortsatt veldig rrt.

Har satt stor pris p denne bloggen og p alle kommentarene. All sttten, alle de gode ordene. Og ikke minst, jeg setter s stor pris p ha ftt kontakt med enkelte.

I de siste dagene har jeg vurdert begynne blogge igjen. Det er en del som har skjedd p snart fire r. Forelpig har jeg ikke tatt noen avgjrelse enda.

Uansett, ville legge igjen et lite spor. Jeg er fortsatt i live og like oppegende ;)

Lite bilde fra mars, da jeg og vesla reiste til Spania med mine to beste venninner og den yngste datteren til en av dem. S det er blitt litt strrelse p denne bylten ogs ;)

Kontrastene



Fikk ikke opp dette bildet p forrige post, men kontrastene er s store. Prinsessa sover godt. Dagens lyspunkt.

Babyen min er borte.



I dag dde syv r gamle Ylva av kreft. Jeg leste det tidlig i dag og gikk rett i kjelleren. I 7,5 timer satt jeg p jobb uten gjre noe som helst. Alt kom tilbake. Kvalme, svimmel, klumpen i brystet. At det vonde. Og ikke minst, flelsen av noe som likner desperasjon blandet med hplshet. Jeg fler snn med mammaen og pappaen til Ylva. S mye vondt det har vrt igjennom og s sterke i alt. Utrolig. Jeg klarer alltid holde meg oppgende. Hentet vesla og kjente glede. Helt til hun var i seng. Da satte jeg meg ned og p bildene av Ylva. Tapre foreldre. Alt kom tilbake, og det kjentes ut som om Raphael ble borte i gr. Det var like jvlig som tiden etter han dde. Trene, kvalmen, utmattelsen, vanskelighetene for puste. Hplsheten. Det vonde rommet inne i meg. Det som er tomt. S p alle bildene, og klemte tingene hans. Jeg pleier ofte det, men i dag s jeg ogs p bildene fra han dde. Jeg steller han, kler p han, kysser han. Minnestunden. Blomstene. Den bittelille kisten. Nedsenkingen. Det er lenge siden jeg har sett p bildene fra den dagen han dde og tiden etter babyen min ble borte. Og det var det eneste jeg klarte tenke om og om igjen, babyen min er borte. Triste historier om barn takler jeg drlig, og selv om gutten min er fire r, s er det like jvlig. Jeg blir like forbanna, like trist og like hysterisk om jeg gr i kjelleren. Babyen min er borte, og det kommer jeg nok aldri til sl meg til ro med.

Babyloss awarness

rets babyloss awarness week er igang. Startdatoen er ddsdatoen til sjrveren min. DET var ganske tft...

Denne rlige uken skal sette fokus p barna som har ddd i mors liv, fdsel eller i ettertid.

Selv om bloggen egentlig er nede, vil jeg benytte anledningen til oppfordre alle til avslutte denne uken med tenne et lys 15.okotber klokken 19. Sett det i vinduet s det synes, og vis din sttte til alle de der ute som savner et lite barn.

I tillegg viser lysene at vi tenker p de sm englene vre som betyr s ufattelig mye.

Vis gjerne sttte ved kjpe en av disse symbolene for de sm, tapte englene:

Klikk p linken for men informasjon.

http://www.october15th.com/

Det miste et barn, uansett om det er 15 r eller 1 r er s ufattelig vondt. Man kommer aldri over det, og det vil gjre vondt resten av livet.

Jeg synes babyloss awarness week er s ufattelig viktig, fordi den er med p synliggjre sorgen det er miste en av vre sm. I tillegg er dette selve symbole p medflelse og sttte mener jeg.

Sier i r ogs, at dere m gjerne legge igjen navnet p sm engler i kommentarfeltet, selv om det sikkert ikke er s mange som er inne en inaktiv blogg :)

Raphael 08.10.09-10.10.09

Da slutter jeg

Savannah fire mneder, foto: imilliphoto.com

Jeg merker at jeg ikke har den samme motivasjonen for blogge lenger. Fler heller ikke at jeg har s mye p hjertet. Det merkes jo p antall innlegg.

S n skal jeg slutte blogge. Innleggene om Savannah vil bli slettet snart, mens historien om Raphael skal jeg la st, til informasjon for andre som gr igjennom liknende eller som trenger/nsker lese.

Mailadressen str fortsatt p siden om det er noe noen mtte lure p.

Tusen takk for alle oppmuntrende ord og all sttte fra alle dere. Jeg husker s mange av dere!

Det verste en kan oppleve......

Jeg har ftt mange sterke historier og kommentarer etter jeg startet denne bloggen. Jeg husker s utrolig mange av dere, og jeg husker s mye av det dere har skrevet til meg, jeg husker nickene og historiene.

En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet bde sin samboer og sin datter p kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og n har hun delt sin historie.

Dette spurte jeg henne om hun ville gjre, rett og slett fordi hun har gtt igjennom det vrste i livet p s kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, bde for lesere og skriver, dele.... Denne personen er s utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.

Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:

Live-Elissa og Alexander

7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var p fest. Skadene var store, og han mtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex dde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vr fdt, 1 mned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I lpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne p brystet mitt for frste gang kunne jeg bare tenke p at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.

Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine yne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine yne og mitt hr, MYE mrkebrunt hr. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av se p henne, stryke p henne, oppleve henne forsvant etter f timer da hun plutselig sluttet puste. Legene kunne ikke gjre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.

Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden s det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg mtte sende bilde av babyen nr hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, s jeg fikk sstera mi til skrive en melding sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg nsker vite.

Jeg gikk frste ret p videregende skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde p denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken p skulle mte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nrmest bodde p rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, stryk p klrne hun skulle ha p seg, s p lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men p samme tid det beste siden det var der jeg flte henne nrmest.

Etter to mneder var jeg tilbake p skolebenken. Jeg mtte det for komme meg ut av leiligheta og for prve komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der mtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte p. Lrerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle f fullfrt ret og tilrettela det p en mte der fravr ikke ble frt, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prver ble tatt p "gode dager".

Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander dde har vi vrt p spa en gang i mneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til forst!

I dag er jeg 19 r, jeg har fullfrt videregende, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag p englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye p hvordan ting kunne ha vrt, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vrt. Hvordan ville Alexander vre som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville vre som mamma. Det er sprsml jeg aldri vil f svar p, men jeg er nesten sikker p at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drmmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.

Det ble tatt mange bilder av engelen min de f timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har ogs laget en scrapbook som str p et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden nr jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klrne til Live-Elissa, noen av klrne til Alexander og teppet jenta mi hadde p sykehuset. P selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha p seg. Med dette koseteppe kan jeg p en mte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.

I etterkant s mener jeg at Alexander dde fordi Live-Elisse ikke skulle vre alene. Hun blir passet p av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag fr jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, s fr jeg nye med bilder og minner.

Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter n, fordi n skal p graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett p siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.





Stem p Maximilian!

Lanoungen er jo i full gang og det er tusenvis av foreldre som har meldt p ungen sin. MEN jeg kjenner kvinnen som virkelig fortjener vinne!!

Kvinnen jeg snakker om har ventet i 18 mneder p f sin forlovede hjem til Norge. Han reiste ut fordi han ikke hadde lovlig opphold i Norge. Dette m man ske om i hjemlandet.
I lpet av den tiden hun har ventet kom snnen deres, Maximilian. S hun har gtt igjennom babytiden alene, i tillegg til det har hun blitt operert for en cyste i magen.
HUN fortjener virkelig dette reisegavekortet man kan vinne, for denne dama er sterkere enn mange! Og hun og forloveden fortjener virkelig en tur etter alt sammen!

Vr s snill. stem p Maximilian som Lanoungen 2011. Det skal ganske mange stemmer til for vinne! Klikk p linken under for stemme.

http://www.lano.no/bidrag/maxmilian-oslo

Foto: Ivana Klavis



Litt tanker

Jeg m skrive litt om Raphael igjen og tapet. Stadig er jeg innom Karoline Grismosin blogg og prver lese. Noen dager gr det greit, andre dager m jeg bare "skyndte megigjennom innleggene".

Karoline mistet sin snn rett etter fdsel og hun skriver om tapet. Jeg kjenner alleflelsene hun sitter med s altfor godt.
Poenget mitt er at det er s fint at det er flere som er pne om tapet av de sm babyene vre. Rett og slett fordi det betyr s masse for mangesom er og har vrt i den samme situasjonen. Det er stttende og det gir mot til holde hodet opp.

Da jeg fikk vite at Sjrverenantakelig ikke kom til overleve flte jeg meg s alene. Ikke hadde jeg hrt om uretraklaffer og ikke fant jeg noe verdt lese p nett. Jegflte atjeg var en av nesten ingen som opplevde akkurat det.
S startet jeg bloggen. Riktignok har jeg barevrt hrt om ett tilfelle av uretraklaffer MEN det er s ufattelig mange som har mistet barna sine p en eller annen mte, og det er s godt ikke fle seg alene.

Det er nettopp det jeg flte at jeg var. HELT alene i verden, men etter bloggenble startet s har jeg ftt kontakt med mange som harmistet sine dyrbare sm.DET har betydd s masse, bde i lpetav hele prosessen, men ogs i ettertid. Noenhar jeg mtt, andre har jeg mailet med.Man er aldri alene om noe, men ofte fles det slik.





Den sttten betd mye med mitt siste svangerskap ogs. g rundt og vre redd i ti mneder er et helvete uten like, og jeg er glad jeg har jenta mi her med meg, ute av magen.

Flelsene for Raphael dukker stadig opp enda, og de er like vonde og sre. Men man blir vant til dem. Rart hva? G rundt og vre vant til at det stadig skal gjre vondt. Likevel ville jeg ALDRI vrt foruten han. Jeg hadde glatt gjort det hele igjen. Og jeg fler meg som verdens heldigste som har opplevd ha han og som har verdens herligste og snilleste lille jente.





Er du donor?

Da Raphael dde ville vi veldig gjerne donere bort det som kunne doneres. Dessverre er ikke organdonasjon fra babyer noe som gjres enda, organene er s sm.

Jeg er selv donor og har vrt det siden jeg fylte 16 r, og i gr fylte sambo ut sitt donorkort.

Er du donor?





Det er jo helt fantastisk at man kan ta organene til et menneske og sette dem inn i en annen kropp. Tenk s mange liv som reddes fordi flere er donor!
Jeg synes dette er et s viktig tema og mener at serier som TV2 har gende om nettopp dette bde er inspirerende og lrerikt.

Jeg slr gjerne et slag for kampen om f flere til bli donor.
S neste gang du er p apoteket, husk plukke med deg donorkort!

Min vakre sjrver

Vi vil vise han til verden kom vi fram til i gr.
Da Raphael ble fdt ville vi "ha han for oss selv", men n tenker vi det stikk Motsatte. Vi har hatt et par dager hvor vi har kjent veldig p savnet av sjrveren, og vi er jo s stolte av han. So here goes, min vakre, vakre snn.

Jeg glemmer aldr da jeg ble trillet opp p nyfdtintensiven i senga.. s rundt meg og lette etter han og da vi nrmet oss senga hans og respiratoren s jeg han med en gang, han lyste liksom opp og jeg visste at der l gutten min. De to dagene vi fikk betyr verden.



Er du kommet over det?

For et par dager siden fikk jeg sprsml om jeg hadde kommet over Raphaels dd. Jeg tok meg ikke nr av sprsmlet, jeg tar meg sjeldent nr av ting. Men svaret er sre enkelt. Man kommer seg aldri over det. Aldri.

Men man lrer seg leve med det. Man lrer seg takle at det alltid vil fles tomt i kroppen og at det alltid vil fles srt.
Trsten? Det er ingen trst, MEN det er en takknemmelighet i at jeg fikk to dager med snnen min, vakker og stor. Ingen av oss hadde trodd vi skulle hre stemmen hans, s jeg er takknemmelig for at jeg fikk hre han skrike.

Og selv om Raphael ikke er her m vi holde motet og hodet oppe og det fortsette livet gir gode ting.

Savannah er en av de veldig gode tingene:

Bare noen timer gammel.

FOTO: Ivana Klavis

Vi tenker p Raphael hver dag, men vi m leve ogs og sette pris p det vi har og det vi har hatt.






Ivana Klavis

For en stund sida lekte Savannah supermodell og det ble mange stilige resultater. Den dyktige kvinnen bak, Ivana, har ftt seg egen hjemmeside. Bedre sent enn aldri.

http://imiliphoto.com/

Sjekk henne ut, hun er UTROLIG dyktig!! Synes hun har en helt sregen stil med en liten touch av gamle fotos... Det er ihvertfall verdt klikke p linken.

Lille venn....

Lille jenta mi:

FOTO: Ivana Klavis

Kort tid etter Raphael dde sendte ei venninne av meg et dikt hun hadde kommet over. Jeg elsket det, og kan lett si at jeg har tenkt masse p sjrveren min de gangene jeg har lest det. Det er rar hvor mye ord kan bety og hvor mye ord kan f oss til fle s mye.

Jeg aner ikke hvem som har skrevet dette, skulle virkelig nske jeg visste det for det er s fint. Og det er ingen tvil om at vi som har noen sm engler kan fle p det som er skrevet. Uansett, jeg publiserer det slik det ble sendt til meg..

Lille venn.
En vrdag vi fikk beskjed
at du lille venn var p vei
hp og glede ble tent
vi skulle snart bli kjent.

Lille venn

En sommer dag vi fikk vite
at du var ndt til slite
liten og syk du var blitt.

Lille venn

Mange trer vi har felt
livet er slett ikke lett.

Lille venn

I natt kom du til verden
Ei lita jente du var
Allerede elsket av din mor og far.

Lille venn

Ett lys har vi tent
det skinner for deg
mange trer og tunge stunder vil bringe
men du er den vakreste vi vil minne.

Farmor

15.07.10

Jeg tenker stadig p Raphael, og det har vrt ganske intenst i en periode n. Det er merkelig hvor merkelig man egentlig fler seg og hvor vanskelig det faktisk er forklare hvordan man fler. Som jeg sa til en sterk kvinne her om dagen "Det er veldig klisje, men det er et stort tomt rom inne i meg som er vondt. Klisje, men det er faktisk snn det er".

Litt tanker

Savannah er snart fire mneder og jeg kan ikke tro at det er s lenge siden jeg l p barsel. Jeg savner faktisk barsel noen ganger, for de var s snille der. Spesielt en av pleierne som jobbet under opplring p barsel, blond, svensk og veldig st. Hun var s snill og god. Man er utrolig srbar etter fdselen, og i mitt tilfelle flte jeg meg litt liten selv. Det var s godt bli passa godt p. Jeg har kun ros til alle p barsel bde i 2009 og i 2010.

Tenker ofte p dette siste Svangerskapet. Kroppen var sliten etter alt med Raphael, og jeg var mye syk i det siste svangerskapet. Det var utrolig tungt bde fysisk og psykisk. Jeg visste jo at Savannah hadde det bra og jeg hadde en god flelse av at alt kom til g bra, men vi har ftt erfart at livet kan vre s skjrt og det gikk ikke en dag uten angsten oppe i halsen.

Savannah beveget seg jo mykere og mindre enn Raphael ogs, og det bekymret meg.. Alt bekymret meg, og jeg var s og si helt utslitt. Derfor var det en STOR lettelse for meg da Savannah endelig kom ut.

FOTO: Ivana Klavis.

I dag ble Savannah og jeg tatt bilder av, dette er et av dem.Og igjen i dag ble jeg minnet p hvor heldig jeg er som har Savannah. Det ble litt snakk om bde Raphael, barn og andre som sliter. Og da Ivana hadde gtt mtte jeg se p jenta mi igjen. Blessed, er det ikke det dem sier?

Savannah har kommet til verden!

Milla er fortsatt p sykehuset, men spurte pent om jeg kunne skrive et lite innlegg for henne. Vet at det er mange spente lesere der ute som vil sette pris p det.

Vakre lille Savannah kom til verden, med planlagt keisersnitt, mandag litt over klokken halv ett p dagen.

En stolt mor kan meddele at hun er ei lita og frisk jentep 2,8 kg som sover mye.

Mandag var en dag med en del smerter for Milla, men hun forteller at hun har kommet seg raskt, og sier videre at alt er veldig bra n:)

GRATULERER S MYE TIL DERE BEGGE!!

Eireen

Babyloss awareness

Babyloss awarenessweek har pgtt denne uken, og i dag er liksom dagen. Jeg oppfordrer i r, som i fjor, ALLE til tenne et lys for vre sm engler klokken syv i kveld, uansett hvor du er. La det brenne i en time.

Tenk om s og si alle husstandene i landet gjr dette, det vil bli en blge av lys som er tent for vre sm engler.



Babyloss awareness er for de sm som har ddd under svangerskapet, under fdsel eller kort tid etter fdsel.

Mine tanker gr i dag til alle mammer og pappaer der ute. Vi skal tenne Raphaels lys i kveld, og i dag skal han dele det med alle de sm englebarna, og for nevne noen:

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celin, Dejan, Ivano, Max

Da vi fikk vite at Raphael antakelig kom til d, flte jeg meg s alene. Men jeg har skjnt at det er utrolig mange triste skjebner der ute, og utrolig mange mammer og pappaer som har et barn for lite. Babyloss awareness hjelper oss med huske p at det er mange der ute som mangler noen, og det betyr s mye minne vre sm.

Legg gjerne inn navnet p din engel under, om du har lyst.

I never wanted memories, I only wanted you

Endelig begynner badet bli ferdig og kaoset jeg for yeblikket bor i er n s og si borte :)

Vknet klokken fire i dag, og det var ikke sjans for sovne igjen.. L og spilte tre p rad p mobilen til gubben dro p jobb halv seks. Da ga jeg opp, og sto opp. Er en del gjre og f unna her hjemme i dag, s det er kanskje like greit, siden farten min er ganske treg.

Jeg driver og rydder unna p PC'n og fant et dikt jeg hadde lagret. Dette diktet ble lagt til p en kommentar av en leser, etter Raphael dde. Husker at det grep meg s mye, s jeg deler det med dere.

My mom is a survivor, or so I heard it said.

But I hear her crying at night,when all others are in bed.

I watch her lay awake and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her to help her understand.

But like the sands on the beaches that never wash away...

I watch over my surviving mom, who thinks of me each day.

She wears a smile for others, a smile of disguise.

But through heavens door I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death to keep my memory alive.

But anyone who knows her, knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom through heavens open door.

I try to tell her angels protect me forever more.

But I know it doesnt help her or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her and show her that you care.

For no matter what she says, no matter what she feels, My surviving mom has a broken heart that time wont ever heal



Ogs m jeg poste denne igjen, for den betyr s masse.

They say that memories are golden, well maybe that is true, I never wanted memories, I only wanted you.

For meg er det viktig holde den lille gutten vr "blant oss", og alle meldingene p ettrsdagen betd utrolig masse for meg.

I tillegg vil jeg minne dere p Babyloss awarness i morgen, en markering som skal minne oss p alle englebarna der ute.

Tenn et lys klokken 19 for englene vre og la det brenne i en time.

Raphael, 1 r

Det er ett r siden verdens vakreste skapning kom til oss. Ett r siden vi fikk ta p deg, klemme p deg og snakke til deg.

Du er alltid med oss, lille sjrver.

Raphael

Skal skrive litt mere om graviditeten senere, men en ting slo meg for en tid tilbake. Jeg snakker mye om Raphael, og om graviditeten/fdselen.

Jeg snakker om han og alt rundt (det som er normalt av ting under graviditet) lett. Det er enkelt for meg fortelle om hvordan mine erfaringen var med KS, eller graviditeten ellers.
Nr folk spr meg n om dette er min frste, svarer jeg at nei, det er min andre. Noen blir litt satt ut da jeg sier at snnen min ikke er her lenger, andre tar det med fatning. Det mest merkelige er at jeg sier det til folk jeg ikke kjener s godt.
"Nei, min andre, men snnen min fikk bare leve i to dager".

Jeg skjnner GODT at folk blir litt satt ut..

Det errart, men ogs s godt at jeg kan snakke om han p den mte.
Det jeg derimot ikke snakker om er flelsene, hvordan den tunge tiden har vrt og er, og slike ting. Der stopper det seg bare.
Jeg snakker litt om det med mennesker som er nr meg, men ellers lite. Det funker liksom ikke.
Men jeg er glad jeg kan snakke om snnen min og erfaringene p den mten. Det gjr han nrmere p en mte.



Jeg er heller ikke s mye p graven hans. Han ligger der, men han er ikke der.

For meg s er han i meg, med meg p en mte og ikke i en grav. For meg er ikke graven det viktigste, men alle minnene og tingene jeg har etter han. De tar jeg godt vare p!

Litt tanker p morgenkvisten bare.

Ha en super mandag, det er hat dag nummer to for meg ;) hehe...




Kort om behandlingen

Etter Raphael ble tatt med KS ble han fraktet ut av operasjonssalen med en gang. Som jeg tidligere har fortalt var vi s heldig f hre han skrike.

Han pustet noe, forskte trekke pusten, men fikk ikke luften helt ned. Utenfor operasjonssalen sto legene og ventet. De intuberte han, uten at det hjalp noe srlig. Han fikk ogs medisin.
Da han kom p intensiven ble han lagt p hyfrekvens ventilering. Dette er en pustemaskin, og den ristet han p en mte.
Lungene ble drenert og det ble lagt kateter.
Urinproduksjonen var treg, men kom seg og etterhvert produserte Raphael greit med urin. Det var alts ikke der det strste problemet l, men i de underutviklete lungene og den manglende oksygeentilfrselen. Men nyresvikt var et faktum.

I tillegg til respiratorbehandling, fikk han medisiner og behandling med ulike inhalasjonsgasser. Han fikk nring gjennom intravenst og var passe dopet ned slik at han skulle ta i mot all behandlingen han fikk. Han fikk kuvsebehandling, sonde i nesa og kanyler ulike steder.

Dette er noe av det som ble gjort p intensiven. Jeg fikk heller ikke med meg alt som skjedde eller ble gjort. Vi ble fortalt det, men det er ikke lett f med seg med Raphael i den ene delen av hodet, og en kropp som absolutt ikke virker etter KS'et.


Raphaels ml for dere som er interresert:

Hyde 41 cm
Vekt: 2,950
Fotlengde: 6,5
Hodeomkrets: 30

Mlene er alts tatt i uke 32+6, da ble han jo tatt med KS



Les mer i arkivet November 2017 Oktober 2017 Oktober 2016
hits