Jeg har fått mange sterke historier og kommentarer etter jeg startet denne bloggen. Jeg husker så utrolig mange av dere, og jeg husker så mye av det dere har skrevet til meg, jeg husker nickene og historiene.
En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet både sin samboer og sin datter på kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og nå har hun delt sin historie.
Dette spurte jeg henne om hun ville gjøre, rett og slett fordi hun har gått igjennom det værste i livet på så kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, både for lesere og skriver, å dele.... Denne personen er så utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.
Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:
Live-Elissa og Alexander
7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var på fest. Skadene var store, og han måtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex døde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vår født, 1 måned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I løpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne på brystet mitt for første gang kunne jeg bare tenke på at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.
Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine øyne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine øyne og mitt hår, MYE mørkebrunt hår. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av å se på henne, stryke på henne, oppleve henne forsvant etter få timer da hun plutselig sluttet å puste. Legene kunne ikke gjøre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.
Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden så det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg måtte sende bilde av babyen når hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, så jeg fikk søstera mi til å skrive en melding å sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg ønsker å vite.
Jeg gikk første året på videregående skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde på denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken på å skulle møte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nærmest bodde på rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, strøyk på klærne hun skulle ha på seg, så på lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men på samme tid det beste siden det var der jeg følte henne nærmest.
Etter to måneder var jeg tilbake på skolebenken. Jeg måtte det for å komme meg ut av leiligheta og for å prøve å komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der måtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte på. Lærerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle få fullført året og tilrettela det på en måte der fravær ikke ble ført, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prøver ble tatt på "gode dager".
Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart å komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander døde har vi vært på spa en gang i måneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine å organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til å forstå!
I dag er jeg 19 år, jeg har fullført videregående, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag på englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye på hvordan ting kunne ha vært, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vært. Hvordan ville Alexander være som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville være som mamma. Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på, men jeg er nesten sikker på at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drømmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.
Det ble tatt mange bilder av engelen min de få timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har også laget en scrapbook som står på et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden når jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klærne til Live-Elissa, noen av klærne til Alexander og teppet jenta mi hadde på sykehuset. På selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha på seg. Med dette koseteppe kan jeg på en måte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.
I etterkant så mener jeg at Alexander døde fordi Live-Elisse ikke skulle være alene. Hun blir passet på av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag får jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, så får jeg nøye med bilder og minner.
Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter nå, fordi nå skal på graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett på siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.
